Vi var fire - tre gutter rundt 10-12 og ei jente på 13, En kusine, to fettere og sønnen til Victor. Bonden på den nærmeste gården. Der vi måtte hente vann den sommeren det var så varmt. Kjørte med hest og vogn og vann i store melkespann i metall. Den sommeren da Ingemar Johansson slo knockout på Floyd Patterson. Gøteborageren Ingo mot negern Floyd. Et minne for livet. Ikke fordi jeg var så opptatt eller egentlig interessert av boksing. Noe som uansett foregikk på den andre siden av kloden. I New York i Amerika! I tillegg på natta.- Vi fikk vite det på formiddagen. Det var noen, kasnskje Vendel. Ja, mest sannsynlig Vendel som fortalte det da vi stod ute og hersjet høy på jordet. Et arbeidslag. Gøteborgaren Ingemar hadde slått knockout og var verdensmester i tungvektsboksing! Tenk at det var mulig.
Jeg husker ikke så mye mer om hersingen, men jeg ser jordet for meg. Fornimmer duften av høy som har ligget litt på den tørre bakken. Høy som vi løfter høyt opp med gaffelen. Om å gjøre å vise styrke og ta mest mulig høy i et jafs. Imponere kusinen. - Så duktig du e ́! Bare overkropper - svette overkropper i varmen. Shorts og turnsko - lette sommersko fra Korea med gummisåle og overdel i tøy. Kaldt vann i et gammelt melksepann på utkanten av jordet. Alle drakk fra samme øse. Krystallklart og kaldt vann fra en metalløse mot leppene. Vann som rant ned over den nakne overkroppen.
Etter at hersingen var ferdig for dagen skulle vi leke vi fire. Selvsagt var det boksing det handlet om. Du er Floyd - jeg er Ingemar... Inne i det gamle, røde skjulet med vindu på hver side. Et tomt skjul. Tidligere gjestehus? Flassete tapet på veggene. To sett med boksehandsker. De gjeve røde og de svarte. Selvsagt var det Ingemar som hadde de røde. Det var Vendel som var Ingemar Aggressiv. Broren min var Floyd! Kusinen ville ikke bokse. Fikk rollen som dommer. Skulle telle ut Floyd. Han hadde vært nede i kanvasen 7 ganger i løpet av de fem rundene i New York! Broren min klarte det bedre og presset Ingemar inn i et hjørne. Knock-outen var farlig nær... Da ville ikke Ingemar mer. Det var kjedelig å bokse! Dessuten var det for varmt inne...
Ute på tunet ville han imponere på kusinen og “hevne” nederlaget. Det var jeg som ble skyteskive for plutselig trakk han ned buksene på meg. Jeg stod naken og tafatt. Alle lo på grunn av den uventede og grenseoverskridende hendelsen. Jeg trakk på meg buksene i skam og løp hjemover. Snarveien gjennom skogen. Over sårene i bergene hvor man hadde drevet med hogging av gatestein til det ikke lenger var lønnsomt. Løp mens salte tårer strømmet ned over kinnene. Fornedrelsen! Skamen! Bli satt utenfor. Hvorfor meg? Den minste og svakeste? Mobba lenge før begrepet var oppfunnet! Følelsen av å være brennmerket og hengt ut foran kusinen - helt naken bokstavlig talt! - var sterk. I det øyeblikket hatet jeg Ingemar og det han hadde gjort i New York!
Hjemme var mamma forståelsesfull. Klemte meg inntil seg. Lillesøster lå og sov i barnevogna i skyggen. Jeg hulket. -“Så. så, det går øver. Det e ́vel inte så farligt. Alla har sett en naken sak. Du e ́vel inte annorlunda än andra...”. Vi kalte pikken for “saken”. Omtalte den som den, saken eller tingen på norsk. Et ord for det unevnelige - den kroppsdelen som man egentlig ikke snakket om og som man ikke fikk røre uten til nødevdige ærend og absolutt ikke til å forlyste seg med! Den som
skulle hiolde plassen sin innafor smekken. (Smekken - for et navn! Pikken og smekken! I slekt med fluesmekker?) Saken! Min sak!
Mamma serverte saft og Mariekjeks til trøst. Bringebærsaft innkjøpt på matbussen som kom en gang i uka og som solgte det mest nødvendige inklusive ferske kanelboller og “kärnmjölkslimpa”. Matbussen stoppa nede ved hovedveien og broren min og jeg hadde med formaninger (Akta er för bilarna!) og handlelapp og sykla oppover den tunge bakken (det var ikke bare bakkene som var tunge den gangen men syklene i seg selv var jo like tunge som et hangarskip...) ikke langt fra Vendels bondegård før veien snirklet seg nedover mot hovedveien. Der venta vi på bussen og tenkte på godteriet vi skulle kjøpe for “handlepengene”.
Sommerhuset vårt lå ved “verdens ende” (Velkommen til verdens ende” stod det på et skilt ved den hjemmesnekra bommen over veien), innerst i Dynekilen. Tidligere norsk land. En trang kile (vi hadde kunnet svømme over til den andre siden hadde det bare ikke vært for den stride strømmen) hvor Tordenskiold hadde bekjempet deler av den svenske flåten i 1716. Etter et listig angrep tidlig om om morgenen den 8. juli. Det var bestefar som fortalte om heltedåden ikke uten en viss stolthet mens han prøvde å få liv i pipa. Tordenskiold fra Trondheim, byen hvor bestefar hadde tatt sin ingeniørutdannelse. Tordenskiold som overlistet svenskene omgitt som de var av svenske styrker på alle sider.
Sommeren 1959 var spesiell. Den rommet så mye av smått og stort!
Carolines år 1959 from Atle Roijen on Vimeo.
Comments