«Ain`t No Cure For Love», synger Leonard Cohen. There is no cure for love… Eller fins det? Handler det mer om å være villig til å ta den medisinen som trengs?
Han hadde jo gått inn i det med åpne øyne. «Eyes wide shut». En fin filmtitel. Vidåpne øyne som samtidig er lukket. Lukket for alt annet. For konsekvensene. Han hadde ikke brydd seg om konsekvensene! De betød ikke noe. De måtte han ta den dagen de kom.
Selvsagt hadde han følt et snev av uro. Av og til. Hva om det ikke funka? Hva om det bare var en døgnflue? Uro for å erstatte det middelmådige samværet og tryggheten med en (forbigående?) forelskelse.
Han hadde lest i Dagbladet om det å forberede seg til pensjonisttilværelsen. Om økonomi, arv, helse, trim… Det eneste han husket var: du må ikke finne på å skille deg. Det liker ingen, ikke minst ungene.
Han hadde gjort det, likevel. På tross av ekspertene i Dagbladet. Vel 60 år og nyskilt. Patetisk! I en ny relasjon.
Det hadde begynt i det stille. Slik det alltid gjorde. Det var jo ikke første gangen. Skulle han være ærlig så måtte han vel bruke fingrene på hele venstrehånda og kanskje et par på høyre også hvis han skulle telle opp…
Dette var første gangen det hadde gått så langt. At det hadde blitt til noe.
På studieturen til Lisboa. De hadde havnet i senga på det gamle hotellet - like i nærheten av landemerket Elevador de Santa Justa. Uunngåeliig. Eyes wide shut. Heftige samleier. To ukjente kropper som møtes. Behov for overgangsordninger og tilpasninger. Rusa på portugisisk rødvin (Don Dinis med den asurblå karakteristiske etiketten med gotisk skrift) og hverandre (oppdemt rus). Vanskelig for å få det til å gå for begge. Røyk og vin på den lille balkongen (så vidt at det var plass til et minimalt rundt bord og to stoler som hadde sett sine beste dager) ut mot Rua Garett. Til ut i de små timer. Svette med bare laknene over seg («Air condition, sir is not awailable before 1. of may», hadde portieren på hotellet sagt på overraskende god engelsk da de kommenterte varmen på rommet) på morgenen. Trøtte men fornøyde kropper.
Det skjedde noe der og da. Det fikk konsekvenser. Han hadde jo ofte tenkt tanken. Lekt med tanken. Vært fascinert av tanken. Eyes wide shut.
Lisboa i april. Starten på sommeren. Seminar om kreativ bruk av video. Like mye utforsking av hjembyen til Fernando Pessoa (De kunne se stautuen av Portugals store dikter utenfor Cafe A Brasileira fra balkongen) og hverandre. I det stille. Stjålne øyeblikk. Del av en gruppe. De måtte delta både på seminarene og de lange middagene. Et EU-prosjekt. Interessant. Grensesprengende måte å bruke video og datakraft på.
Pessoa tale til ham: «Å leve er å være en annen. Å føle det samme i dag som du følte i går, er ikke å føle - det er å huske i dag hva du følte i går, det er å være i dag det levende kadaver av det som i går var ditt tapte liv.»
Han hadde skrevet ut sitatet og hengt det over skrivebordet på jobben. Så underfundig. Så sant. Så viktig å prøve å leve i øyeblikket. Øyeblikket er unikt! Mindfullness. Å være til stede med hele seg og reflektere over å være til stede med hele seg. Hvis du ikke gjør det, lever du ikke. Da går du bare på autopiloten og gjenopplever det som var.
Han hadde fått mange kommentarer. Fra hoderisting og forsøk på å «sette fast logikken» til «øyeblikkets beruselse» og som Myrtel (kollegaen) hadde sagt det så fint: å være til stede i eget liv og stadig vandre videre.
Fellesskapet. Interessen både for video og Pessoa. De korte, underfundige tekstene og diktene som han ofte hadde kommet tilbake til i livet. Dobbel betydning og sterke bilder (det levende kadaver…liket av en hest … og ditt tapte liv). Åpnet opp for nye tanker. Uroens bok. Selve tittelen passet på ham selv. Uroen i kroppen. Lengselen etter noe han hadde vanskelig å sette ord på. Oppbruddet fra det som hadde sittet i kroppen det meste av livet fram til nå. Oppbruddet som Dagbladet advarte mot.
Han kunne ikke leve i det middelmådige. Det innelukka. Det som luktet av støv. Som et gammelt tørkeloft med boder hvor alt det som bare ikke kan kastes gjemmes bort. Borte men likevel nærværende.
Det hadde utvikla seg over tid. Det rare var at utgangspunktet hadde vært omvendt denne gangen. Han hadde faktisk tenkt «Godt! Henne kommer jeg ikke til å forelske meg i», da Myrtel hadde begynt på jobben. Hun var så forskjellig. B-menneske, røyka (han hadde slutta for over 40 år siden!), var overfor høye lyder (han elsket å spille musikk på full guffe og la kinolyden rive ned bildene på veggen…) og lukter (kunne ikke utså tanken om stekt bacon til frukost for eksempel. Noe han elsket. Frukost var jo for henne heller ikke et begrep hun brukte om en hendelse som tok plass før 10 eller 11 på dagen mens han gjerne kunne spise english breakfast når han stod opp ved 6-tiden). Hun var intelligent og kjapp, og han følte ofte at han kom til kort i diskusjoner`med henne. Hun tok over og hadde en tendens til å uttale seg på vegne av ham i samvær med andre. Det irriterte ham samtidig som det ga en slags fellesskapsfølelse og «tvang» ham til å være mer på hugget. Hun kunne være skarp hvor han ville ha pakket inn ordene i bomull. Hun kunne gå rett på: «Hva mener du med det?». «Jeg skjønner overhodet ikke hva du mener…» Hvis du mener det, så må du jo også mene det. Slik tenker ikke jeg…» Hun ga ikke noe ved porten når hun var i det hjørnet. Virket av og til som hun hadde en egen glede ved å karakterisere («spidde») og sette fast og krangle… (Husk på at jeg ikke har noen andre å krangle med hjemme….)
Henne kom han ikke til å forelske seg i. Det var godt, for det var slitsomt å være forelsket. Å tolke blikk, tegn, hendelser… fantasere. Sjalusien. Svarte tanker om hva hun egentlig ville med ham? Hva hun gjorde når ikke de var sammen. En lek? Alvor? Samtidig: følelsen av å leve,å ikke være «et levende kadaver av det som i går var ditt tapte liv».
De skulle bare være kollegaer. Gode kollegaer!
Mer og mer hadde han sett den andre siden til Myrtel. Omsorgen overfor andre (miljøskaper i seksjonen) og blikket for fellesskapet, de gode samtalene som de fikk til av og til (på T-banen på vei til et arrangement, på kafe ved Kirkeristen, i kantina når de satt aleine ved et bord eller på Cafe A Brasileira i Lisboa), den faglige beruselsen og gleden ved å utforske verden og mulighetene med ny teknologi sammen…
Han hadde også begynt å føle at det var godt med motstand. Det at hun ikke ga seg, at hun argumenterte, at hun forholdt seg. Hun forholdt seg alltid! Dette hadde han aldri tenkt på før. Han hadde sett på konsensus, det å være enige som et fortrinn. Nå så han at motsetningene var med på å utvikle tankene. Han måtte skjerpe seg. Ut av komfortsonen (det viktigste moteordet for tiden). De la også ofte merke til ulike ting. Supplerte hverandre. Likevel; det var ofte smertefult. Han kunne føle seg liten og maktesløs. Ikke noe å stille opp. Andre ganger skjerpet det ham.
Så ble han fanget. Lot seg fange. Eyes wide shut. Han hadde ikke vært villig til å ta medisinen da han kjente at forelskelsesviruset var på vei.
Myrtel. Et vakkert og uvanlig navn. Hun var kry av at det bare var 20 andre som hadde det samme navnet i Norge. Opprinnelsen var engelsk, og var avledet av myrt-planten som brukes i brudekransen, hadde hun fortalt. Det var et livets paradoks at hun aldri hadde fått en slik!
Myrtel. Lyst kort hår. Tynn kropp. Nesten like lang som ham selv. Uvant å kysses uten at han måtte bøye seg ned. Se rett inn i hennes blå øyne. Det underfundige smilet som han ofte fornam når de ikke var sammen. Det satt i kroppen. Hun trengte ikke å smile for smilet var der likevel.
Myrtel var ugift. Hadde aldri vært gift, og hadde levd aleine etter at det forholdet som skapte datteren hadde gått over styr. Hun var tett knytta til datteren, og han hadde vært redd for hva det kom til å bety dersom han og Myrtel fikk en tettere relasjon. Datteren gikk på skole i en annen by og bodde ikke sammen med Myrtel annet enn i helgene nå og da.
Nå var han der. Så langt hadde det gått bra. Han hadde flyttet inn i hennes leilighet. Ikke konfliktfritt. Hun var stort sett bare vant til seg selv. Egne lyder. Egne dufter. Egen rytme. Han virket forstyrrende selv om han var forsiktig om morgenen. Listet seg ut av den smale dobbeltsengen. Gikk med lydene rett i øret på iPoden. Hadde kjøpt et par gode og lette hodetelefoner. Satt i godstolen og leste aviser på nett og papir mens han lyttet til radio eller en av de gamle gode - Cohen, Pink Floyd, Beatles, Holabandola… Etter hvert våknet hun opp og kom ut i stua uten å si noe. En kopp nytrukket kaffe fra kapselmaskinen og et knekkebrød med gulost var alltid et sikkert triks for å få til en god start.
Den største konfliktsonen var kjøleskapet. Han var vant til å fylle opp skapet. Elsket ulike sauser, sylteagurker, syltetøy, kjøttpålegg, diverse oster - på tube, i bokser og plast. Norwegia, Jarlsberg, Snøfrisk med dill, skinkeost, Camembert…Til og med Ha-på kunne komme til anvendelse. Han visste jo aldri på forhånd hva han fikk lyst på. Han visste heller ikke hva som var i skapet til enhver tid. Hennes ideal var tre pålegg - en gulost (som regel Jarlsberg), ett syltetøy (som regel jordbær) og brunost (vanlig Gudbrandsdalsost og at hyllene i kjøleskapet så ut som salene i et kunstgalleri. Et objekt på hver vegg eller hver hylle…). I helga kjøpte hun gjerne skinke i tillegg. Det var det. Han var sjokkert over tanken. At det var mulig å begrense seg til det.
Han ble av og til også sjokkert over nøysomheten hennes (samtidig som han beundret henne). At hun i det hele tatt vurderte en prisforskjell på en 20 - 30 kr. på matrettene når de spiste på restaurant. At hun som regel valgte den billigste matretten av de to selv om hun nok egentlig hadde mest lyst på den dyreste. At hun gikk ned i stedet for opp. Det hjalp ikke at han sa at han ville spendere. Nøysomheten satt i ryggraden. Hun hadde nesten alltid med seg matpakke på jobben. To skiver med gulost og en med brun.
Han hadde også vært spent på hvordan de ville fungere sammen på jobben. Da de flyttet sammen måtte de spille med åpne kort. Si fra. Først til sjefen, så til kollegaene. Det hadde ikke akkurat kommet som noen bombe hadde kollegaene antydet. Noen hevdet at de hadde sett tydelige tegn og en, Jorunn, hadde kommet på dem da de kysset inne på kopirommet. Et raskt kyss, men ikke raskt nok. «Aldri mer, hadde Myrtel sagt. Aldri mer før…».
Reaksjonene var ellers forskjellige. Ikke det at de hadde sagt så mye, men de hadde fornemmet og snakket om det. Utroskap hang i lufta. Det gjaldt jo mest ham. Han hadde jo gått bak ryggen til kona som han hadde vært sammen med i over 30 år. Han hadde ikke spilt med åpne kort. Eyes wide shut. Sannheten var jo at han ikke hadde spilt med kort i det hele tatt. Det hadde mer vært som biljard. Sendt den lille svarte kula med stor fart mot de andre kulene og spredt dem ut over den grønne duken og forårsaket at et par kuler hadde falt ned i hvert sitt hull. Sorte hull. Kona og barna (men de var tross alt voksne). Han hadde bare latt ting skje og ikke tenkt så opptatt av konsekvensene. Konsekvenser hadde det blitt nok av. Det paradoksale var at han faktisk hadde levd i øyeblikket… Grepet øyeblikket!
Et annet av Pessoa-sitatene som han hadde «gulet ut» var: «Utsett alt. Du bør aldri gjøre i dag det du også kan unnlate å gjøre i morgen. Det er forøvrig ikke påkrevet å gjøre noe som helst, hverken i dag eller i morgen. Tenk aldri på det du skal gjøre. La bare være å gjøre det. Lev ditt liv. La det ikke leve deg.» («Uroens bok», s. 432).
«Lev ditt liv. La det ikke leve deg». Det var jo det han hadde gjort! Ta et brudd med “å la livet leve deg.»
Han hadde ikke orket de grå dagene. Fullt kjør på jobben. Et hode som kokte. Hjerneinfarkt kalte han det. Mange krav og mye som skulle skje på en gang. Hjem. Lage middag (han likte jo egentlig å lage middag men følte etter hvert at han gikk i de samme sporene. Kjøttkaker (når det var kjøttdeig på tilbud), laks i et par ulike varianter (laksestykker til ti kroner stykket. Et godt lager i fryseren), Toro-supper (med rundstykker eller ovnspannekake), koteletter med surkål, sphagetti med kjøttsaus…), hvile en halv time, Dagsrevyen mens han surfet eller bladde i avisa (det var ofte ting han ikke fikk lest om morgenen). Inn på «kontoret» for å jobbe med noe som hastet (det var som oftest noe som hastet og hastet det ikke fikk han det til å se ut som om det hastet i egne øyne…Det å jobbe var en meningsfull måte å fylle tiden på.). Kona som sov på sofaen. Av og til kalte han henne for Sofi. Miss Sofi. Av og på fram mot kveldsnytt. Selv hevdet hun at hun bare duppet av av og til.
Da hun ikke sov var hun opptatt av å se på «såper», Hotell Cesar, og ikke minst å snakke om handlingen etterpå. Fortelle om hva som skjedde, intrigene, hva hovepersonene sa. TV´en spilte en viktig rolle i hennes liv. Hun drømte også mye. Han drømte aldri, i allfall kunne han ikke fortelle noe som helst om hva han hadde drømt. Av og til hadde han en anelse om at det var noe, men det var som blåst bort når han våkna. Hun likte også å fortelle om drømmene og tolke dem, og at han skulle si sin mening og gi sin tolkning. Innimellom satt hun i sofaen og fulgte med på Facebook på iPaden. La ut kommentarer og bilder. Han ville helst ikke ha henne som venn, for han syntes at hun skrev om så mye pinlig, men innså at det var umulig å fjerne henne. Derfor var han sjelden inne på Facebook. Han twitret og blogget mer.
Det hendte at han tok på seg treningstøyet og løp en tur. Det gjorde godt, men det var alt for sjelden. Kroppen bar preg av det. (Han hadde vært litt spent på om Myrtel ville ta ham til tross for kroppen. Hvem ville ha en mann med pubmuskel?)
Han hadde hørt uttrykket «tosomhet». Han syntes det passet bra. Tosomhet. Være i sin egen boble sammen. Han hadde jo vært skyld i det. Han var klar over det. Det at hun sov på sofaen eller var opptat med såpene (spestykke…) gjorde jo at han kunne holde på med sitt (og hva var egentlig høna og egget her? Sov hun på sofaen fordi han jobba på kontoret eller.?) … Ikke noe krav om fellesskap. Like greit. Hva skulle de ha fellesskap om? Hun ville gjerne snakke om jobben sin og opplevelser under dagen i tillegg til såpestykkene. Han hørte bare med et halvt øre. Hun ville at han skulle fortelle fra sin jobb. Han syntes det var lite å fortelle. Det ble for spesielt interesserte. Han var ingen forteller. Han hadde ikke behov for å fortelle… Det var ikke grenser for hva hun hadde behov for å fortelle… Han hadde blitt en mester i å lukke igjen.
Han hadde problemer med å følge henne. Han kunne ta opp et tema og prøve å holde på det. Noe han var interessert i å snakke om. Llikevel. Øyeblikket etterpå var det over i noe helt annet som hun var mer opptatt av i øyeblikket. Han skjønte aldri hva som skjedde. Plutselig var de bare der, eller hun var der og hans tema hadde forsvunnet som dugg for sola. Da lukket igjen og hoppet av. Mistet interessen! Han hadde prøvd å snakke med henne om det mange ganger. Hun hadde alltid blitt snurt, tverr, sint… Han var urimelig! Det var slik folk var. Slik folk diskuterte. Det var bare ham! Det var ham det var feil på. Hun kunne ikke diskutere med ham.
Med Myrtel var det omvendt. Hun gikk in i hans tanker til den grad at han ikke visste hva som var hans og hennes til slutt. Felles tanker! Hvordan opplevde hun egentlig det?
Han beundret Myrtel. Hun var så ærlig og direkte og hun satte grenser. Hun kunne stoppe ham midt i starten på en fortelling (jo, han likte å fortelle til Myrte og høre henne fortelle!):
-Nei, jeg greier ikke å ta det inn over meg nå. Du må vente… Det blir for mye…
De kunne være tause sammen, Lenge om gangen. Tause med stor T. Det hendte at han syntes at tausheten varte for lenge og at han brant etter å fortelle…
I starten hadde han reagert kraftig da hun hadde lukket igjen eller lukket hans munn (uten at hun til synelatende hadde lagt merke til hans reaksjon), og måtte kjenne på følelsene. Hva var det? Følte han seg foruretta, som en liten gutt som blir stoppa av moren eller faren da han kom hjem og ville fortelle noe? At det han kom med ikke var viktig nok for henne? Som da han som gutt satt ved middagsbordet hjemme og bare de voksne fikk lov til å snakke… Foruretta? Mindre verdt? Ingen betydning? Var dette noe av årsaken til at han som regel ikke ville fortelle så mye. Han var avhengig av en mottaker, en som åpnet opp, en som lagde et rom, en som ville høre…? Til og begynne med hadde hennes reaksjon (det var jo ikke så ofte, egentlig) forsterket tausheten hans. Etter hvert hadde han akseptert hennes reaksjon, og syntes egentlig at det var bra at hun var tydelig. Hun forholdt seg jo alltid, og lot ikke som hun forholdt seg bare for å «please» ham. Det var jo egentlig veldig ærlig! Det måtte han jo bare akseptere. Kommunikasjonen var jo meningsløs hvis det ikke var en mottaker. Kommunisere; å gjøre felles. Som regel var hun jo der med hele seg.
Hun la aldri (iallfall sjelden, han hadde lært seg at det var farlig å si aldri…) papp i mellom og sa som regel (et bedre uttrykk) det hun mente uten (om)tanke for mottakeren:
-Melk danner slim så vidt jeg vet, og honning er til å spy av, men takk for tipset…, når han rådet henne til å ta varm melk med honning da hun var forkjøla.
Han lærte seg etter hvert hva han kunne fortelle henne og hva som ikke «lønte» seg, men det hendte fortsatt at han gikk fem på. Han fikk sjelden medhold eller medfølelse hvis han kritiserte en av kollegaene. Da fant hun fort en eller flere forklaringer som mildnet hans kritikk. «Man måtte jo ta hensyn til…, og han var sikkert bare litt sur og det måtte man jo ha lov til av og til… Selv kunne hun kritisere andre og nermest nullstille deres evner. Uten pardong og nesten frakjenne dem enhver verdi… Han skjønte ikke denne dobbeltheten!
Våren etter den avgjørende turen til Portugal reiste han sammen med Myrtel til Kreta. Avslappende dager i den lille byen Makrigialos på sør-østsiden av den greske øya. En lite planlagt ferie. Noen som hadde snakket om at det var billige turer til Kreta. Lang bussreise fra flyplassen i nord vest. Et familievennlig hotell (mange barn men den de greide å skape rom for seg selv likevel). God mat. Overraskende god mat - buffe` og dagens retter med både fisk, kjøtt og vegetarisk. Det mest spennende var likevel besøket på Spinalonga. Spedalskøya like utenfor kysten. Hjemmet til spedalske i årtier. Stedet mange oppholdt seg fra de var barn til de døde og uten mulighet til å ta seg inn til kysten for å besøke venner og familie. Isolert med sin og de andres sykdom. Uten håp om å bli kurert eller ens bedre. Selv om nordmannen Gerhard Henrik Armauer Hansen oppdaget leprabasillen i allerede i 1873 tok det nesten 100 år før man fant fram til en effektiv kur. Sykdommen bare forverret seg og spiste av kroppene deres og lagde store sår. Likevel bygde de opp et velfungerende samfunn med de fleste funksjoner.
I etterkant leste de begge romanen Øya av Victoria Hislop. Den forsterket opplevelsene og gjorde et sterke inntrykk.
Mytel og han hadde hatt lange samtaler i etterkant av opplevelsene. Det var så mye som kunne tolkes inn i dette. Han hadde tolket inn sitt eget liv, sin barndom med polioen. Det var en kortvarig forestilling men den var der, og han så stadig for seg «bildet» eller «videoen» av da de tok ryggmargsprøve på ham. Tre sykepleiere og en lege som holdt ham fast og stakk ham i ryggen. Smerten! Han så det utenfra. Uten lyd. «Videoen» fortalte om en benk i en gang. En sykehuskorridor hvor han lå på et håndkle og at de pressa ham ned. Nesa stakk ned mellom sprinklene i plankene på benken. Det var kaldt og korridoren var lang. Han hadde ikke sett sprøyta eller spørytespissen, og han så de ikke på «videoen» heller. Aldri. Alltid skjult av pleierne.
Han hadde følt det som et overgrep - han var maktesløs. Etterpå fikk han en «Dinkey Toys-bil» som han i tillegg ikke fikk ta med seg hjem. Polio var jo smittsomt. Som et plaster på såret fikk han en stor batteridrevet Mercedes med en ledning med en kontrollenhet da han kom hjem. De store, tjukke batteriene satt i kontrollenheten og han måtte gå en meter bak bilen når han kjørte.
Opplevelser av det å være adskilt og ekskludert. Ikke få lov til å være sammen med «de andre». Opplevelsen av å stå på innsiden av vindusrutene som delte sykehuskorridoren med mor, far og bror på den andre siden. Bare lov å snakke gjennom vinduet. Ikke klemme, ikke trykke seg inntil moren og gråte ut adskillelsens smerte. I stedt å legge øret til den kalde glassruten for å høre bedre hva de sa når de oppmuntret ham til å holde ut. Når de snakket om sommerferien og salte bad (som moren satte veldig høyt). Han hadde vært på sin «Spinalonga». Han hadde vært smittebærer, den som måtte ekskluderes. Han trodde ikke at han hadde skjønt det helt, og heldigvis hadde det bare vart noen måneder.
Hva hadde moren og faren tenkt. Hva hadde de følt ved å forlate ham der? Sette seg i Volvo PVen og kjøre hjem til leiligheten og forlate ham der mens broren fikk bli med hjem. Hva hadde han følt? Fem år gammel Han ble slått av at de aldri, han kunne iallfall ikke huske det, aldri hadde snakket om opplevelsene og følelsene etterpå.
Ikke det, han kunne ikke peke på ting ved seg selv, henge på en merkelapp og si. Du er slik fordi du i lange perioder var borte fra din mor og far. Men når han tenkte tilbake hadde han jo alltid hatt en følelse av å være anderledes og utenfor.
De hade lurt på navnet spedalskhet. Et merkelig ord. Wikipedia ga dem forklaringen. Ordet hadde samme opprinnelse som hospital, spital (norrønt spital), spedal… De som måtte ligge på sykehuset?
Myrtel hadde fortalt om hennes mors sykdom som hadde ført til at hun i lange perioder i barndommen hadde bodd hos en filleonkel og tante. Godt tatt vare på - hun tvilte ikke. Men adskillelsen fra moren og den gang fra broren og faren hadde nok satt sine spor. Hun hadde ikke fortalt noen sammenhengende historie, men kommet med drypp nå og da. Hevdet at hun ikke var så opptatt av fortiden, at det tvert om var viktig å legge den bak seg og se framover. Han tenkte at dette var noe av årsaken til at hun hadde bygget opp et panser rundt seg, en brannmur eller et forsvarsverk, og at det var derfor hun av og til kunne virke hard og avvisende. Ja, for hun kunne virke hard og avvisende!
Selv følte han seg ofte veldig naken, hudløs og følsom, som et bløtdyr - en blåmanet - uten skall og uten brennmanetens avvisende kraft - og han ønsket av og til (inderlig) at han hadde et slikt skall rundt seg.
Fortellingene hadde sveiset dem enda mer sammen.
De hadde også hatt lange diskusjoner om boka til Victoria Hislop. Begge var enige om at historiene, skjebnene og miljøet var godt beskrevet og fortalt selv om enkelte av personene - slik som søsteren til hovedpersonen - var utstyrt med en vel dramatisk fortelling.
-Det er vel et bilde på vår tid, hadde Myrtel sagt. Jeg mener det er ikke nok med en enkel fortelling du må legge på og brodere ut i øst og vest… parallellfortellinger, overdrive, legge inn «eksotiske» detaljer… Vi, menneskene av i dag, har blitt foret med så mange fortellinger at det skal mye til for å bevege oss… Vi er hele tiden på jakt etter noe nytt, noe enda mer spetakulært… Dermed fjerner vi oss mer og mer fra hverdagslivet og det folk kjenner seg igjen i…
Han hadde ikke tenkt så mye over det. Hadde mest vært opptatt av fortellingene fra selve øya og kjent på smerten ved adskillelsen og tenkt på hvordan de spedalske måtte ha følt det å stå på stranden og se innover mot fastlandet - faktisk bare et langt steinkast unna - og vite at de aldri ville kunne forlate øya. At de måtte leve der bundet fast av sin egen kropp, sin sykdom, leprabasillen (et lite «dyr» som de ikke kunne se annet enn gjennom ødeleggelsene de utførte på kroppen)… Akseptere sin skjebne eller kjempe i mot og leve i håpet. Han hadde tenkt på vinduet som skilte ham og foreldrene og broren ad på sykehuset.
Hva hadde han tenkt og følt den gangen, og hvordan hadde det påvirket ham etterpå? Svaret satt i kroppen mer enn i hodet. Han husket gleden da han fikk komme hjem. Feiringen hjemme sammen med broren og kameratene. Bløtekake (moren var så flink til å bake bløtekake. Han elsket hennes bløtekaker med mykt sukkerbrød, jordbærsyltetøy og banan og mye krem med vaniljesukker). De hadde sittet utenfor huset - rød saft i en mugge i melkeglass av tykt glass. De hadde ledd og det hadde vært sol. Etterpå hadde han og kameratene løpt opp bakken bak huset og lekt gjemsel som før.
Hadde han merket noe av lammelsen i venstre side da han løp oppover bakken, eller hadde den vært helt borte? Løp han like fort som de andre eller slepte han det venstre beinet? Han husket ikke. Det hadde bare vært glede og frihet. Han husket heller ikke om han hadde opplevd noen skepsis eller redsel fra de andre. Polio eller poliomyelit var jo smittsom, og hva hadde broren tenkt som hadde stått på den andre siden av vinduet? Hadde broren vært redd for å komme for nærme ham, på samme måte som om han hadde vært smittet av leprabasillen eller AIDS ? Hadde det preget dem i deres relasjon etterpå? Kanskje var oppfattelsen av smittsomme sykdommer helt anderledes den gangen på midten av 50-tallet? Han husket ikke noe om og opplevelsen hadde påvirket hans selvfølelse - hans opplevelse av seg selv.
Det var slike spørsmål han hadde vært mest opptatt av da han leste «Øya». Sjelsettende spørsmål for ham.
Hun hadde vært mer opptatt av fortellingen som fortelling, som litteratur og hun hadde fortsatt:
-Jeg leste en artikkel av forfatteren Jan Kjærstad for en stund siden der han trakk fram at forfatterne må fortelle nye og anderledes historier for at folk skal “gidde” å lese, og så trakk han fram den japanske forfatteren Murakami som et godt eksempel. Det førte til at jeg kastet meg over boka 1Q84. En vanvittig fortelling…! Overgår James Bond og han der svenske, Stieg Larsson… Hvis det er slike historier som skal til for at folk skal gidde å lese, og for å få dem til å ta del av et tema, så vet ikke jeg…
Han ble fascinert av hennes tanke og så problemet. Sammen fant de gode eksempler. Han forfulgte James Bond-sporet og fortalte hvor kjedelig gjensynet med de første James Bond-filmene hadde vært. Tempoet, bare en fortelling, kameraføringen, klippingen, til og med lyden var «ukomplisert». Det var de enige om.
-Jeg ble nesten rastløs av å se på, sa han.
-Ja, medievirkeligheten og mangfoldet gjør noe med oss. Det er jo ikke bare bra? Vi må ha større og sterkere doser. Det er jo nesten som narkomani… Mediaholics…
Det ble hengende i lufta, men de kom tilbake til det mange ganger. Hun kunne plutselig si, uten forvarsel og som om dialogen om temaet hadde vært der hele tiden (og det hadde den jo egentlig - inne i deres hoder):
«-Men det kreves jo mye mer av meg hvis jeg skal fortelle en «fantastisk» historie for å få fram et budskap, og det er jo ikke sikkert at mottakeren skjønner det jeg mener. At mottakeren bare blir opptatt av den «fantastiske» historien og at budskapet drukner - iallfall det budskapet som jeg vil ha fram. Det blir mye støy i kommunikasjonsprosessen og hva blir da vitsen med å lage fortellinger?.
«The media is the message»…!, falt det ham inn å si…
…mens de stod og laget middag sammen. Mens hun hun vasket og delte opp tomatene og skylte salaten og mens han rørte inn Maizenna i kraften for å lage en deilig saus til kjøttet som han hadde tilberedt i mange timer ved lav temperatur i «SousVide-karet».
-Nei, det blir noe annet, tror jeg. Ikke slik jeg ser det i allfall.
Hun løftet opp kniven og så ut i luften. Ble litt tenksom.
-Er det det da, fortsatte hun for å forklare hvorfor hun avviste tanken… Det er jo et av de mest siterte medieutsagnene. Går ikke det mer på at medium og budskap er knyttet tett sammen. At mediet former budskapet. At budskapet blir anderledes om du presenterer det som en film, et radioprogram eller en avisartikkel… Form og innhold som siamesiske tvillinger! Her er det vel mer at dramatikken, dramaturgien, de voldsomme historiene tar overhånd slik at du ikke oppdager den egentlige meningen som ligger bak. Det er to lag her… Du har jo alltid et budskap… Du kan si det rett fram - riktignok på tusen ulike måter - eller du kan gestalte - gi budskapert liv. Sette det inn i en sammenheng - kontekst, gi det liv, male Åh,… jeg hadde en gang en opplevelse. Kanskje det kan brukes….
Hun så bort på ham. En flue surret. Ellers var det stille på kjøkkenet. Han likte alltid å ha på radioen i bakgrunnen når han jobbet, og var en mester i å håndtere hva som var i forgrunnen og bakgrunnen. Nå var radioen taus. Hun klarte ikke å håndtere de ulike «lydlagene» og ble bare distrahert. Det krevde noe å alltid være på, alltid forholde seg og det gikk på bekostning av noe.
-Jeg så en ballett som uttrykte kjærlighet. To elskende som danset rundt på scenen. Jeg var ikke i tvil om at de uttrykte kjærlighet. Men, tenk om de hadde lesset på med effekter, lyd, lys og i og for seg lagd en strålende ballettforestilling men på en slik måte at det bare ble ballett og budskapet forsvant… Det ville bare bli form og ikke innhold…
-Men er det ikke da mediet, i dette tilfellet balletten, i seg selv som i allfall oppleves som budskapet… at det opprinnelige budskapet bare drukner i mediet. At det er noe av problemt i vår tid. Vi opplever mer og mer form og at innholdet drukner…
Han måtte kople seg på og det var ikke alltid like enkelt, men han prøvde, og han syntes at han hadde blitt flinkere etter hvert. Han elsket disse samtalene, de uendelige samtalene som kom igjen med nye momenter når han minst ante det…
Da kunne de sette seg ned ved kjøkkenbortet. Nippe til vinglasset de hadde skjenket opp og hadde hatt ved siden av seg da de ordnet med måltidet. (Han likte ordet måltid. Det løftet opp det å spise. Ordet spise forstod han ikke. Speisen. Tysk. Hardt. Lærstøvler mot asfalt… Nå var han stygg.. Måltid derimot. Det handlet om å ta seg tid. Ikke bare til å nyte maten men også ta seg tid og nyte forberedelsen. Skape et måltid og måltid som bevegelse… Slik tolket han det. Det var en sammenheng mellom tid og kvalitet. Akkurat som at kjøttet ble mer og mer mørt jo lengre det lå i SousVide-karet. Tiden, å ta seg tid, var avgjørende for det meste.
Hun hadde seinere punktert denne forståelsen ved å slå opp i Norsk Etymologisk Ordbok - det store beistet av en bok på nesten 2000 sider - og forklart ham at det bare handlet om tid i en annen forstand. At ordet kom fra «lavtysk» og at mål kom av måne eller av å måle - tid for å spise. Spise kom heller ikke av tysk, slik han hadde antatt men fra middelalderlatin og var i slekt med ordet expensa. Ja, nettopp; utgift til mat eller proviant… Han likte sine egen forklaringer bedre, men «tilga» henne at hun hadde opplyst ham. Det var jo interessante sammenhenger.
Slik kunne de diskutere. Ta tak i hverandres utsagn. Komme med assosiasjoner og innspill, men hele tiden ta tak i hverandres tanker og utvikle nye sammen. Ja, han elsket disse øyeblikkene. De var unike! Han følte seg så fri og det fylte ham med en glede - en slags rus. I motsetning til i mange andre diskusjoner hvor han ofte følte at det var en form for paralell-lek, et spørsmål om å føre fram sine egne synspunkter og gjerne slå ihjel den andres (han følte jo av og til at Myrtel var der også, men ikke nå.)… Han hadde tenkt mye over dette. Hvorfor fikk de til en slik dialog, slike gyldne øyeblikk som han sjelden fikk til med andre mennesker?
-Kanskje du har rett. Kanskje jeg har tenkt litt anderledes på utsagnet om at «the medium is the message»… Men det henger jo likevel sammen. Hvis man skal ha fram et budskap må man jo tenke på hvordan mediet skal forsterke budskapet og sikre at budskapet ikke drukner i mediet at det ikke bare bli form, innpakning og at innpakningen det man gestalter blir selve budskapet… Hva skal vi kalle dette da…?
-Men det du kaller gestaltning det taler jo mest til følelsene, og det er vel det som er meningen? Mens når du sier et budskap rett ut uten staffasje så taler det jo mer til intellektet… Eller kanskje blir det feil følelser? Følelsen av forelskelse blir borte og du sitter igjen med følelser knyttet opp mot det estetiske mot lyd og bilde, ballett-trinn og så videre og ikke mot selve fortellingen. «The medium is the message…»
-Husker du forresten den videoen vi så på kunstmuseet på Tjuvholmen?
-???
-Pakken uten innhold. Lag på lag med innpakningspapir som ble pakket ut og til slutt var det ingenting der. Bare form ikke innhold…
-Det har jeg ikke tenkt over. En god illustrasjon!
-Jeg skjønte det ikke før nå. Det var bare noe som falt på plass da du sa at det ikke er mulig å skille form og innhold. Man kan altså tenke seg form uten innhold, men kan man tenke seg innhold uten form…?
-Det blir jo et innhold likevel. Selve videoen uttrykker jo noe, som du selv sa.
Disse møtene stoppet av og til brått. Det kunne virke som om hun hadde et behov for å lukke igjen hvis de varte for lenge.En slags uro eller rastløshet?
De hadde forskjellige strategier. Han trakk inn humor. Fleipet det bort hvis han følte at hun kom for nær, at han gikk lei av temaet eller at nun satte ham til veggs. Det fantes jo alltid en komisk bakdør. Merket med grønt og med bildet av en fyr i full fart ut. Exit. Den brukte han mer eller mindre bevisst.
Hun derimot kunne plutsellig si:
-Jeg tror ikke det fører fram å tenke slik. Det vil iallfall ikke jeg og så lukke døra med et smell.
Eller som her:
-Det blir litt for komplekst og feil å trekke inn fornuft og følelser her. Det kan jeg ikke overskue.
Da følte han at hun definerte rammen for diskusjonen og at hun var lite åpen. Hvis hun følte at han kom for nær kunne hun plutselig si:
-Nå må du passe deg!
Underforstått, nå nærmer du deg en grense. Hva han skulle passe seg for visste han ikke, men regnet med at det handlet om at hun ville bli sur, tverr og kanskje sylskarp. Hun kunne være temmelig sylskarp innimellom, og da hadde han lite å stille opp med. Da hang han som en sprellmann på en korktavle festet til tavla med en kvass «pin». Han kunne ikke og ville ikke inn på hennes banehalvdel og «kjempe» med samme «våpen». Han ville jo ikke kjempe. Det var hele vitsen, han ville ikke kjempe…
Post-it-lapp på speilet
Eyes wide shut. Han hadde ikke sett på det som en mulighet, og hadde ikke i det hele tatt vært opptatt av tanken, selv om han i ettertid måtte si at han hadde vært naiv og ikke tatt lærdom av sine egne erfaringer.
Det var bittert!
Han hadde jo vært hennes sjef uten å være sjef på jobben… Han hadde vært hennes sjef i den forstand at hun hadde kommet inn i et system hvor han hadde jobbet i flere år. Det var på mange måter han som var ansiktet til systemet og som satte dagsordenen. Det var han som ble assosiert med oppgavene. Det var ham de kontaktet hvis de ville ha gjort noe. Hun var et vedheng, en blindtarm… Han hadde ikke sett det slik. Han ville jo tvert om dele og løfte fram henne. Ta henne med inn i alt det han holdt på med. Han visste jo hvor flink hun var. Hvor god hun var til å «pin-pointe» - trekke fram det viktige, oppsummere og hennes evne til å gå rett på - si fra, komme med nye ide`er… Han følte seg jo ofte liten og målløs… Likevel var det han som var «sjefen» i kraft av å være bærer av historien, relasjonene, og kunnskapen om organisasjonen.
Hun hadde ikke vært vant til å spille «annenfiolin». Gå to skritt bak en annen… Hun hadde jo måttet stole på seg selv og gå med egen kraft hele livet. Dette hadde han ikke skjønt.
Han burde jo ha sett det. Han hadde jo opplevd det litt på samme måte da han ble tilsatt. Han visste jo hvor lang tid det tok før han ble komfortabel med jobben. Til han kunne stå på egne bein og fronte oppgavene, turnere innspillene fra organisasjonen og føle seg trygg med det og med kollegaene. Ikke være redd for å bli «dolket i ryggen» av noen (det hadde han aldri blitt, men han hadde fryktet muligheten), eller å gjøre en feil. Eget ansvar, ikke et delt ansvar på den andres premisser. Han visste det jo. Likevel hadde han ikke tatt hensyn til det.
Han hadde vært rusa på samarbeidet, samhandlingen. Felles oppgaver. Han hadde nydt det å være den som var trygg og som kunne organisasjonen. Være litt belærende… Ja, i ettertid måtte han innrømme at han kanskje både hadde vært belærende - den som visste og at han også hadde beholdt noen «hemmeligheter» som han bevisst ikke hadde delt med henne - , og at han hadde nydt det… Han hadde ikke sett at han på noen områder hadde dominert henne. Han hadde jo tvert om følt at det var hun som hadde dominert, at hun hadde tatt over hans tanker og til tider tråkket i hans sirkler. Jo, han hadde av og til følt det! Samtidig som han ville dele, at hun skulle være der men på hans premnisser… Han hadde følt at hun hadde vært så mye flinkere til å målbære, løfte fram det han mente og det som etter hvert hadde blitt et felles tankegods.
På hans premisser! Det var hardt å innrømme det. På hans premisser! Derfor hadde han ikke sett det komme.
En morgen hadde han blitt møtt av en gul post-it-lapp på speilet på badet. Under en smiley med en rett strek til munn hadde hun skrevet «Jeg skal i et møte i byen i dag. Jeg blir litt sein. Det er noe jeg vil snakke med deg om… Pil til baksiden av lappen. Fortsettelse følger under tastaturet ditt på jobben…Ikke fall for fristelsen til å vekke meg…!» Hun måtte ha hengt opp lappen før hun la seg. Hun la seg jo alltid etter ham så det var det minste problemet. I går hadde hun vært alene på kontoret etter at han hadde dradd hjem for å lage fiskesuppe.
Han kjente straks en uro i kroppen. Visste ikke helt hva han skulle gjøre. Det var utelukket å vekke henne. Det ville ikke føre til noe godt. Det var bare å komme seg på jobb og lese del 2.
Han la ned iPaden i veska og lurte et øyeblikk på om han skulle være fornuftig å smøre matpakke. Han ville skåre et par ekstrapoeng hos henne (hun talte sikkert brødskivene i brødboksen, så hun ville vite om han hadde gjort det), men lot det være.
Hvorfor var hun så hemmelig? Hvordan skulle han tolke dette? Den rette smiley-munnen? At hun skulle på et møte i byen? Et møte som hun ikke hadde fortalt ham om? De pleide jo å planlegge dagene, ukene, månedene sammen både hjemme og på kontoret. Han hadde alltid hennes kalender oppe i Outlooken. Han syntes jo til og med, av og til at det kunne bli litt vel mye felles planlegging…
Eyes wide shut. Var det noe han ikke hadde fått med seg? Hadde hun vært anderledes i det siste? Mer unnvikende? Ikke så nær? Ikke så tett på? Han kunne ikke sette fingeren på noe. Uroen snek seg likevel inn. En følelse av å være utenfor og at noe holdt på å skje som han ikke var en del av…
Han hadde vært heldig å fått sitteplass på trikken. Da kunne han ta opp iPaden og lese mer i Aftenposten. Han likte å lese avisa på nett. De hadde kuttet ut papiravisa og leste nå bare avisa på nett. Ikke nødvendigvis bedre eller ens like bra å lese, men det var så fint å ha med seg avisa over alt og å slippe å bære ut gamle aviser hjemme. Slippe å samle dem i papirposer og bære dem ned alle trappene til den grå dunken for papir ute på gården. Og å spare miljøet. Lese avisa mer miljøvennlig. Avisene ble ikke lenger historie på samme måte. Det var enkelt å gå tilbake til gamle utgaver. De var der hele tiden og ikke i dunken på vei til resirkulering.
På jobben gikk han raskt forbi cellekontorene uten å hilse på noen. Han praktiserte bare «hilsing ved direkte blikk». Det vil si at hvis personen på cellekontoret så en annen vei, eller så ut til å være opptatt med noe annet, hilste han ikke. Unntaket var de han satt sammen med i landskapet. Der sa han hei høyt og tydedlig når han kom inn. De fleste så da opp fra arbeidet og gjengjeldte hans hilsen. Han var stadig forundret over at alle ikke gjorde det. At noen fortsatte å stirre inn i PC-skjermen og bare lirte av seg et «hei» på samme måte som kassadamen på Rema1000… Hva var et hei uten et blikk?
Han snudde tastaturet før han logget seg inn. Der var det tapet fast et brettet A4-ark. Det startet med kjære… Hjertet slo noen ekstra slag…
«Jeg har tenkt mye i det siste.. (og nå må du ikke tenke det verste slik du pleier… Det er ikke det. Det handler ikke om oss. Jo det gjør jo det, men ikke på den måten du tror. Jeg er veldig glad i deg!). Jeg tar likevel konklusjonen først for sikkerhets skyld: jeg er i dag på intervju til en annen jobb…! Jeg vet at du ikke vil like det, og at du kanskje vil føle at jeg svikter deg…»
Var det det! Han ble både kald og varm. Hun hadde rett. Han følte at hun sviktet ham at hun ikke ville være en del av hans jobb-verden, at den ikke var god nok for henne…. Det var den intuitive tanken eller umiddelbare følelsen. Han som hadde løftet henne fram, gitt henne rom…
Hva slags jobb var dette og hvorfor gjorde hun det?
Han leste videre:
«Du har krav på å vite hvorfor. Jeg har ikke alle svarene og vi må jo avgjort snakke om dette. Men, en ting vet jeg: alle forteller meg at Myrtel, det er hun som alltid kommer to skritt bak deg. Jeg kan spøke og le av denne greia men sant og si så er jeg litt lei av det. Det er jo ikke vondt ment på noen måte, men jeg får en følelse av at jeg blir oppfattet som uselvstendig eller avhengig eller et eller annet. Og det er svært uvant for meg, og heller ikke noe jeg liker. Som du vet har jeg for det meste jobbet selvstendig i hele min yrkeskarriere, og da er det litt rart å få dette "stempelet". Det har ikke blitt bedre etter at vi flyttet sammen. Snarere tvert om. Jeg legger egentlig ikke så mye vekt på disse uttalelsene, men jeg vet at de virker noe inn på meg, og kanskje gjør det litt til at jeg har behov for å vise at jeg også er i stand til å gjøre noe uten å ha deg som backup. Derfor har jeg søkt en annen jobb, men jeg presiserer: jeg vil fortsatt være sammen med deg, bo sammen med deg… Jeg elsker å kjenne din kropp mot min, møte ditt blikk og din munn og lytte til din stemme. Det er ikke det, men jeg tror jeg trenger litt mer rom rundt meg på jobben. Jeg vet at du vil bli overrasket, kanskje sjokka. Hvorfor har du ikke snakket om dette? vil du si. Ja, jeg vet at det er dumt, og at du sannsynligvis ikke tror meg når jeg sier at jeg ikke har klart det (at jeg i det hele tatt skulle være «skåret for tungebåndene» vil vel overraske deg?). Dette er en erkjennelse som har kommet gradvis. I tillegg: nå var det en sjanse til en annen interessant jobb som bød seg og jeg følte bare at jeg måtte gripe den. Når det er sagt, så er det mange søkere, så det er slettes ikke sikkert at jeg får jobben.
Ikke vær sint på meg! Vi snakkes i kveld! Du finner en ny beskjed på speilet hjemme… Kyss og klem - som alltid!» Med tre kryss etterpå.
«Ikke vær sint…». Han var ikke sint. Han følte seg nummen, kald. Han måtte reise seg opp og gå. Ta med seg tankene og følelsene og bevege seg. Han tok heisen ned til underetasjen. Til kantina og gikk ut på terassen. Satte seg i en stol og så ut mot grøntanlegget. Terassen var tom for folk, men stolene var satt fram som en forventning om bedre, mer solfylte dager, Fornemmet at det var kjølig og angret på at han ikke hadde tatt på seg jakka.
Han var ikke sint. Han var lei seg. Plutselig var han lei seg for så mye. For at han ikke hadde sett dette komme. At han ikke hadde skjønt faren i hele opplegget fra starten av og tatt høyde for det. At han hadde vært så helvetes naiv og egentlig egoistisk; på hans premisser. Samtidig litt sint. Han hadde jo invitert henne inn. Han hadde da gitt henne et stort rom. At han ikke hadde gitt henne alt var så. Kunne man forvente det? Egoistisk?
Hvilken plass hadde han egentlig gitt henne? Han var lei seg for at hun ikke hadde snakket med ham om dette. Gitt ham noen hint. Hadde hun gjort det uten at han hadde oppfatta det? Han ville jo ha forstått det!? Det ville han da ikke ha hatt noen problemer med. Han følte seg utenfor. Hun stod på den andre siden av glassruta og så på ham. Han oppfattet ikke helt hva hun prøvde å si. Bare følelsene - sorgen, tapet, tomrommet… som han måtte ha følt det den gangen da han hadde poliomyelitt og moren, faren og broren stod på den andre siden.
Denne gangen var han skyld i det selv. Det var ikke forårsaket av et virus eller en bakterie men av hans egen naivitet, og at han ikke hadde tatt hennes perspektiv. Eyes wide shut! Han hadde isolert seg selv. Han hadde også en følelse av at uansett hvordan det ville gå, var det nå noe som var endret, noe som var over.
Han følte klumpen i magen og mattheten i armene. Som om blodet rant ned og samlet seg i klumpen i magen. Klumpen paralyserte ham.
Han tenkte på gårsdagen. Var det noe der som varslet dette? En budbringer om noe som skulle komme? Han hadde trimmet og de hadde spist etterpå. Sittet på terassen og spist. Matjessild og nypoteter. Med rømme og rødbeter. Dill og grovklippet gressløk fra egen tue. Knekkebrød med fransk smør fra Mathallen. Øl. Lyst sommerøl med en litt søtlig aroma.
Hva hadde de snakket om? At ingenting var slik som det så ut til ved første øyekast. At alt hadde flere lag. Om George Orwell. Hun hadde lest noe på nettet som opptok henne. Forfatteren bak «fremtidsromanen» 1984 og uttrykkene «storebror ser deg» og «nytale». At boka om det totalitære samfunnet ikke egentlig hadde utspring i krigen og den fremvoksende Sovjet-staten, men i Burma hvor indiskfødte Orwell, eller Eric Arthur Blair som han het, hadde vært politimann i 20-årene. De hadde ledd da Myrtel hadde uttalt Arthhurrrr med påtatt upperclass engelsk. Hun hadde fortalt at boka likevel ble koplet opp mot Sovjet og at inspirasjonen fra Burma ble glemt. Noen hevdet også at Orwell hadde latt seg inspirere vel mye av en annen forfatter.
Han hadde nydt fortellingen hennes. Engasjementet. Utstrålingen. Varmen og iveren. Gestikuleringen. Han hadde tenkt, ja han hadde jo faktisk hatt et tankestreif; hun burde jobbe med litteratur eller film. Ingen annen forvarsel. Han kunne ikke tolke inn noe annet. Eller kanskje - selve temaet; ingenting er slik det ser ut til ved første øyekast. Ikke heller dette?
Var ikke det litt uærlig av Myrtel? Ikke si noe! Jo, han mente det, men rettet fort søkelyset innover.
Han hadde avdekket noe ved seg selv, eller i seg selv. En måte å være på eller forholde seg til andre på. Det rørte ved hans selvbilde. Han hadde faktisk trodd at han hadde vært åpen, ærlig, inkluderende og at de delte et fellesskap som likeverdige…. Hun hadde helt klart ikke oppfattet det slik, og hun ville ut av det. Han kjente på skammen. Ja, han skammet seg over seg selv. Det var det som lå i følelsen. Skam! Å ikke fortjene å være elsket av andre (henne) i egne øyne.
Hvordan skulle han komme videre? Over på den andre siden. Hva ville sprøyta, ryggmargsprøven fortelle? Det handlet jo om ham selv mer enn om henne. Han følte seg naken, og han visste ikke hva han kunne ta med seg over til den andre siden. Hva ved ham var smittet og hva lot seg reparere? Akkurat nå føltes det som om det var en avgrunn foran ham.
Plutselig kom han til å tenke på noe Fernando Pessoa hadde skrevet om illusjonene. Trettheten og skamen ved å miste dem. Han mått finne sitatet når han kom hjem. Sitatet satt i ham mer som en følelse enn som en tekst som han kunne åpne opp og sitere.
Han kunne ikke bli på jobben hele arbeidsdagen. Han måtte dra hjem før tiden! Siden dagsplanen hadde tett med møter, som plastperler på en snor (det var jo en gang i tiden at plast var et fornemt materiale og det til og med fantes en butikk med navnet Plastic-huset på Hamar. Det var ikke slik han opplevde materialet da han tenkte på møtene som plastperler på en snor. Han syntes at det var alt for mange møter som var for dårlig planlagt og at mange strengt tatt var unødvendige. Spørsmålene kunne vært løst med en kort samtale. Han hatet plastperle-møtene!).
Han fikk avlyst ett møte - greide å finne plass i Outlooken til alle deltakerne og flytta det til uka etter. Til et annet møte meldte han bare avbud. Skrev at han følte seg dårlig til møtelederen og at han dessverre måtte gå hjem. Deretter tok han heisen ned og gikk ut i sommerdagen.
Den varme lufta slo mot ham i det skyvedørene gikk opp. Inne var det et balansert klima skjult bak sotede glassvinduer og aircondition. Overgangen ble alltid brå på varme dager og han ble blendet av sola. Han tenkte ofte på kontoret som et drivhus, kunstig miljø og kunstige tanker.
På T-banen unnlot han å ta opp iPaden. Følte seg matt. Så ut av vinduet. På passasjerene uten at han etterpå kunne huske noe spesielt.
Inne på badet i leiligheten hadde hun tegnet et stort rødt hjerte med lebestiften på baderomsspeilet og under «jeg gjør det for oss». Under såpekoppen i plast (hun insisterte på å bruke såpekopp for at ikke såpa skulle lage stygge merker på det hvite servantporselenet. Han hata plastkoppen men var glad for at hun ikke ville gå over til såpe på dispenserflaske. Et greit kompromiss tross alt. Han likte å holde i såpa og gni den mellom hendene når han skulle vaske seg) hadde hun festet en gul postit-lapp. Beskjeden var kort og han ble litt skuffa over at hun ikke ga noen flere svar.
«Kan vi møtes på Cafe Sorgenfri på Aker Brygge kl. 18.15? Regner med at du går hjem tidlig i dag…, så rekker du å ta en middagshvil før vi møtes.»
Hun kjente ham alt for godt!
Middagshvil. Kanskje. Klokka var halv tre. Han satt seg ute på terassen med et stort glass isthe med to store isbiter. Bladde litt distrè i «Mat fra Norge» som akkurat hadde kommet i posten. Han gledet seg over det fysiske ved magasinet. Det litt grove, ikke helt hvite papiret. De litt duse fargene. De innbydende sidene med den varierte - ikke helt strigla lay-outen (ingen «lammende» helhet men sider laget som oppslag med egen identitet - riktignok innenfor en ramme). Han tok seg av og til i å savne det fysiske i alt det digitale. Det var nesten som håndsåpa kontra dispenseren.
Han bladde litt fram og tilbake. Normalt ville han ha humret over overskrifter med ordspill; «Kurv i fåreklær», «Anbefales på det varmeste» (om trykk-kokerens fortreffelighet. Han skannet gjennom artikkelen og ble minnet om at faren - det måtte ha vært faren og ikke moren - som en gang i barndommen kom hjem med en trykk-koker. Opptatt av at maten kunne tilberedes mye raskere. Yndlingsretten kallops eller sausekjøtt på under en halvtime. Moren måtte ha vært redd for at den skulle eksplodere. Noe den også gjorde en gang med det resultatet at kjøkkenet måtte få en ekstra rundvansk med ertestuing over det hele. Deretter havnet trykk-kokeren bestemt i kejellerboden. Han tenkte at faren ville ha likt sous-vide) «Mat i brystet» (oppskrifter på andebryst) og «Flesker til hver torsdag» (om Solstad kafe på Otta som serverer sprøstekt flesk og kålstuing hver torsdag).
Han likte ordspill og abonnerte på Dagens Næringsliv nesten bare av den grunn…
Hvorfor hadde hun valgt «Cafe Sorgenfri»? Hun visste selvsagt at han satte pris på maten de serverte. Et forsøk på å «mildne ham»? Eller var det navnet: Sorgenfri. Fri for sorger. At hun ville bagatellisere…
Hadde han grunn til å være sur, lei seg, føle skam over seg selv?
Han gikk inn i følelsene, kjente på dem og reflekterte. Prøvde å løse opp i kaoset. Sortere. Hva var hva? Såret stolthet? Trussel mot ham selv? En nødvendig frigjøring fra hennes side? (Han måtte jo forstå henne!). Eller var det starten på slutten? Prøvde å bruke det han hadde lært. «Det femte trinn». Det å ikke la følelsene ri, rått og uhemmet men å ta kontroll og reflektere rundt hvor eller hva følelsene kom av. Han husket å ha lest at i det femte trinn er ikke følelser noe man har men noe man gjør. På samme måte som “det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det” som gjelder. Objektivisere. Gå inn i følelsene.
Skammen! Hvor kom den fra. Hadde han noen grunn til å skamme seg? Han hadde gjort det han følte var riktig, men han hadde ikke sett henne og hennes behov. Han hadde handlet i beste mening. Men, «Eyes wide shut» igjen!
Hadde ikke Pessoa snakket om en intellektuell skam som var knytta opp mot tapet av illusjonene? Knytta opp mot at man burde ha visst bedre? Han burde ha visst bedre. En intellektuell skam. Ja, det var kanskje tross alt mer levelig enn andre typer skam? En skam som kunne bekjempes ved hjelp av intellektet! Passet jo inn i “Det femtre trinn”.
Han var jo egentlig utrolig heldig med at hun tok dette opp åpent og ærlig. Hjertet på badet og postit-lappen på morgenen fortalte jo med all tydelighet at hun var glad i ham og at hun gjorde dette for dem.
Han gikk ned fra terassen og tok med seg det brettede A4-arket.
- jeg vil fortsatt være sammen med deg, bo sammen med deg… Jeg elsker å kjenne din kropp mot min, møte ditt blikk og din munn og lytte til din stemme. Det er ikke det, men jeg tror jeg trenger litt mer rom rundt meg på jobben.»
Han leste setningen flere ganger. Arket ble vått av tårer. Han måtte reise seg opp og legge arket til tørk. Satte det tomme isthe-glasset på arket etter først ha sjekket at det ikke var vått på undersiden.
Han var jo heldig. Superheldig! Han måtte bare bite i seg sin stolthet. Skam! Det var ingen grunn til at han skulle føle skam. Det var jo ingen trussel mot ham. Det hadde jo vært fint å fortsette å jobbe sammen, men kanskje det var lurt at hun fant noe annet. Kanskje det ville føre dem enda nærmere hverandre?
Han gikk ned og henta iPaden sin. Startet Ane Brun. Koplet til hodetelefonene selv om han nå kunne ha fylt lydrommet med musikken siden Myrtel ikke var hjemme. Så ned over lista med innhold på «Rarities» og landa på «Ain`t No Cure For Love» nesten uten å tenke over at det var Cohen-låta. Han måtte spille den i hennes utgave.
«I need to see you naked
In your body and your thought
I've got you like a habit
And I'll never get enough»
«I need to see you naked in your body and your thought». Det var så mye i teksten. Nærhet og nakenhet! Han hadde ikke vært nær nok og hun hadde ikke vært naken nok. Ikke snakket om det vanskelige. Ikke hatt et språk for det vanskelige. «And I'll never get enough». Nei han kom aldri nær nok, fikk aldri nok, men det handlet også om ham selv. Korte øyeblikk av resonanse eller samspill. Likevel, papp i mellom. Det som kom ut av munnen hans tilsvarte sjelden det han følte inni seg, og når noe var sagt så hadde han vanskelig for å ta det tilbake.
«I´ve got you like a habit». Ikke helt, ikke enda, og hun hadde jo nå røsket opp i vanen, det hverdagslige, måten de forholdt seg til hverandre på. Der lå det jo en mulighet hvis han klarte å overvinne seg selv og parkere stoltheten, skamen og glede seg over at hun hadde tatt opp det som plaget henne. Trusselen mot relasjonen. Det som kunne ha blitt en trussel mot relasjonen. En gift som kunne ha drept kjærligheten. Drept var kanskje et sterkt ord, men en gift eller noe som lukket inne som tørkeloftet. Som kunne ha lukket kjærligheten inne slik som i relasjonen til den tidligere kona.
De hadde jo vært forelska, men det hadde blitt en vane som hadde lukket inn eller koplet fra følelsene. Over tid men sakte men sikkert. Han hadde tenkt: slik er det. Uunngåelig. En fysisk lov. Forelskelse avløses av kjærlighet som går over i vane og kjedsomhet…
Det skulle ikke skje! Eyes wide open! Det var motgiften. Gå inn i det med åpne øyene. Gi henne frihet! Glede seg over at hun hadde nok selvinnsikt og at hun tok belastningen med å utfordre ham!
Klumpen i magen var på vei til å bli mindre! Han så på klokka og gledet seg til å møte Myrtel på kafe Sorgenfri!
SISBN: 978-82-999899-0-9