Du spiste også pannestekt torsk. Pent anrettet på en tallerken på lange, flate potetbåter og en grønn spinatsaus. Velsmakende! Litt lite salt etter min smak riktignok, men helt sikkert akkurat passe (eller kanskje litt mye likevel) for kostholdsekspertene.
Vi så på hverandre. Nikket forsiktig.
Ingen hadde åpningsreplikken. Vi kunne heller ikke si skål. Du drakk kranvann og jeg Bonaqua med sitron og kullsyre. Man skåler ikke med vann. Det lærte jeg av min svoger i Spania. Man skåler ikke med vann! Det betyr uflaks. Pussig, det hadde jeg ikke tenkt på siden han fortalte det til meg for flere år siden. Nå dukket det opp. Ikke da, da vi, du og jeg, satt på den lille kafeen ved hvert vårt bord på Solsiden, men nå når jeg skriver ned disse ordene. Likevel var det der: man skåler ikke med vann! Og ikke med en ukjent!
Smaken av det hvite fiskekjøttet var god, men skinnet kunne ha vært sprøere. Det er ingenting som kan måle seg med skinnet fra nystekt makrell. Dette var torsk og det blir kanskje ikke så sprøtt?
Vi så på hverandre.
Jeg var sliten. Hodet føltes som en ballong. (Merkelig hva man kan få seg til å skrive; hodet føltes som en ballong. Hva betyr det? Helium eller vanlig? Stor eller liten? Blå eller rød? Et hode kan vel neppe føles som en ballong!?).
Uansett. Jeg var ikke helt i form. Følte meg litt oppblåst. (Der har vi det igjen. Opp-blåst!? Ballong! Tung luft. Definitivt ikke helium! ).
Vi snakket ikke til hverandre. Vi kastet bare et kort blikk. Du så raskt bort og konsentrerte deg om fisken. Kanskje du var engstelig for å sette et bein i halsen? Du skilte torskeflakene fra hverandre og skrapte det hvite kjøttet av skinnet.
Jeg så ned på min tallerken og fulgte ditt eksempel. Skrapte fiskekjøttet av skinnet. Jeg som liker å spise skinn! Jeg kom raskt til meg selv og sluttet med å skrape av kjøttet for i steden å skjære biter av fisken med skinnet på.
Vi så.
Vi så til hver vår kant. Ut i lufta. Jeg måtte etter hvert ta fram den avisa jeg hadde med meg. Bladde til kultursidene og leste en anmeldelse om et galleri. Om en norsk kunstner som stilte ut polaroidbilder (bilder tatt med et øyeblikkskamera gatelangs i Los Angeles) i tillegg til «en kontinuerlig framvising av filmer, en svart-hvit, en i farger». Hele anmeldelsen handlet om anmelderens assosiasjoner til egen barndom til 70-tallet da alle fløy rundt og tok polaroidbilder... Kunstnerens prosjekt fikk vi vite lite om og anmelderen avsluttet med «Eksakt hva det er Dolven Bakke mener å ha funnet, vet jeg fint lite om etter å ha sett utstillingen...»
Jeg så opp.
Du var i ferd med å avslutte måltidet og drakk opp den siste slurken av vannet i kafe`ens utvalgte vannflaske med kulekork. Rød gummikork med «metallspenner». Slik det høver seg en kaffe med navnet Jordbær.
Du forlot plassen din uten å se til min kant. Jeg så ned og fortsatte med å lese. Full av tanker om møtes makt og avmakt. Om hva som skjer når man ikke klarer å slippe ut noen ord som kan være en åpning.
Varefakta:
Jeg vet ikke hva du får ut av denne teksten. Jeg vet snaut nok selv hva teksten uttrykker. Den sprang bare ut av noen strøtanker som tok hverandre. Jeg ante ikke hva det skulle bli til da jeg startet. Det begynte bare med at jeg og min sidemann (ja, det kunne ha vært en mann...) begge spiste torsk. Det ga oss et slags fellesskap. Vi var på lag: de som spiste fisk i dag. Samtidig ser jeg jo at det er et motiv som går igjen i mine tekster: møtet. Det vil si møtet som ikke blir et møte, eller møtet som kunne ha blitt noe mer. Ikke et mislykket møte, men rett og slett en situasjon uten forbindelser. Tilstedeværelse. Parallelle liv. Av erfaring vet jeg jo at det kan komme mye ut av et uplanlagt møte der man våger å åpne opp - finner et ord som en nøkkel inn i. Som et råmateriale som ikke blir utnyttet. Tørster (eller hungrer er kanskje et bedre bilde siden teksten også handler om å spise fisk) jeg etter slike møter?
Kunstanmeldelsen synes jeg var spennende samtidig som den kanskje var litt for selvopptatt og litt for arrogant i forhold til kunstneren? Er det ikke anmelderens plikt å finne ut mer om kunstnerens univers og fremstille det på best mulig (objektiv?) måte? Eller kanskje ikke? Det viktigste er jo egentlig møtet mellom kunstverket og betrakteren; de fortellingene betrakteren skaper hos seg selv ut fra kunstverket. Det var godt beskrevet. Maleriskt på en måte: «Småfrossen, stående i duskregnet på trappa utenfor galleriet med beliggenhet i Vika så jeg gjennom de store vinduene ut mot gata firkantede gamle skumgummibiter plassert på gulvet: litt skitne, gule, oransje, turkise. Lysstoffrør i taket. På veggene: grupper av små polaroidfotografier limt på en grå bakgrunn, innrammet av brune lister på enkelt vis...» Anmelderen fanget min interesse for utstillingen gjennom å fortelle mest om egne assosiasjoner og minst om fotografiene og fotografen. Jeg fikk lyst til å gå på utstillingen. Det er sannsynligvis det viktigste!
Anmeldelsen gir assosiasjoner til det å skrive i det hele tatt. Om hva som er hensikten med formidlingen. Hva ordene skal uttrykke. Det de skal skape ut over seg selv og da er vi tilbake til ordet, også det usagte ordet er et ord, men et ord med færre muligheter...