Forestillingen "Fortrolige samtaler" på Nationaltheateret har fått rosende omtaler. Jeg synes også at det er mye bra med teaterstykket - ikke minst at det inviterer til refleksjon og debatt. Handlingen er hentet fra ekteskapet til mor og far til filmkunstneren Ingmar Bergman. Moren var utro en kort periode - flyktet fra sin dominerende og kravstore mann - og hadde en kjærlighetsrelasjon til en yngre mann i bekjentskapskretsen. Faren til Ingmar var prest og det var helt klart veldig sterkt at hans kone turte å inngå en slik relasjon.
Det er i utgangspunkt et klassisk, minimalistisk (en naken scene med få rekvisitter - ingen kulisser) stykke hvor dialogene - to og to - er det som bærer hele forestillingen. Vi møter Anna (som gestalter moren til Ingmar Bergman) i flere samtaler - med konfirmasjonspresten (som også er venn av familien og mannens arbeidsgiver), med mannen Henrik, med en veninne, med moren og med elskeren Thommas. Det er samtalen med konfirmasjonspresten som får avgjørende betydning for hennes valg. Han er opptatt av sannheten og at mennesket ikke kan leve i løgn (som Gregers Werle i Villanden til Ibsen). Anna må fortelle sin mann at hun har hatt en relasjon til Thommas og hun må avslutte relasjonen. Det finnes ingen annen vei å gå.
Rammen rundt handlingen er kronologisk men historien fortelles likevel også gjennom tilbakeblikk som avdekker det som skjedde. Første akt føles litt stillestående mens det blir mer liv og bevegelse i andre akt.
Da jeg gikk ut av den majestetiske teatersalen tenkte jeg at stykket var en fin fortelling om livet til Anna og Henrik sentrert rundt utroskapen. Jeg tenkte at konfirmasjonsprestens krav var uttrykk for samfunnsmoralen og slik sett var i tråd med det som var de vanligste følgene av en slik relasjon. Jeg tenkte også på barnet, Ingmar, som vokste opp i dette spenningsforholdet mellom sin mor og far. Her har han helt klart hentet mye av sitt materiale og sin kunstnerlige kraft.
Så leste jeg flere interessante artikler i programmet... Der kom det bla. fram en del karakteristikker av moren og faren til Ingmar som jeg syntes rimet dårlig med det vi så på scenen. I programmet heter det følgende om faren Henrik: "Jag föreställer mig att far var djupt och oupplösligt fästad vid mor. För henne var denna krävande och svartsjuka kärlek en belastning. Han krävde hennes ständiga närvaro, hennes deltagande, hon fick inte ens vara sjuk, då störtade hans bräckliga trygghet samman. Han hindrade henne från utlandsresor, närhet och moderlighet i en utsträckning som hon inte var kapabel att prestera." Samtidig var han sannsynligvis mye mer enn det - svak i motgang slik det også fremstilles på scenen (men der har dette fått hovedfokus).
og om moren:
"Min mor var annorlunda känslostark, rolig. Härsklysten, häftig i kärlek och häftig i vrede. Hon tyckte om at styra och ställa med sin omvärld och omvärldens människor. Hon var en skicklig lyssnerska, gav gärna goda råd och blev arg om man inte följde dem. Hennes älskvärda livlighet gjorde henne lätt til medelpunkt i olika sociala sammanhang."
Jeg synes jeg finner lite av dette i forestillingen. Mannen Henrik virker mer svak og "fjottete" og Anna fremstår mer som en lykkesøker - fokus er på tiltrekningen til Thommas mer enn på Annas ulykke som fanget i ekteskapet (selv om dialogen med konfirmasjonspresten mer har fokus på det). Det blir derfor en liten dybde i fortellingen og karakterene blir ganske flate etter min mening.
Jeg har så vidt startet på å se "Enskilda samtal" på film med Max von Sydow og Pernilla August, men her ser det ut til at jeg finner noe av det jeg savner i teaterforestillingen selv om også her fremstår karakterene mykere enn sitatet fra Ingmar Bergman. Jeg synes også at forestillingen bommer på hovedtemaet: hva kravet om sannhet kan gjøre med en relasjon. Det blir for innpakket og diffust for meg. Det blir klarere i filmen (se nedenfor). Filmen utvider perspektivet og det er en nytelse å oppleve samspillet mellom Pernilla August og Max von Sydow! Filmen har en helt annen kraft enn teaterstykket etter min mening.
Hele filmen ligger ute på Youtube - Søk på "Enskilda samtal" (jeg får ikke limet inn lenken her).
Jeg savner også mer uttrykk for konsekvensene av Annas valg: å ta sannhetskravet til konfirmasjonspresten og fortsette samlivet med Henrik på alvor. Det svaret følte jeg at jeg fikk i filmen. Der møtes Anna og "farbor" Jacob til slutt. Han som gammel mann helt på slutten av livet. Det var viktig for ham å få vite om rådet han ga til Anna hadde vært riktig før han selv gikk bort. Han hadde vært i tvil. Her kommuniseres det mye i undertekster. Anna uttrykker at dette har vært vanskelig og at hun har ofret kjærligheten for samlivet og barna. Hun har levd i et kameratsekteskap og viser sorg over det. Her er det jo også interessant å trekke inn både Ingmar Bergmans og Liv Ullmanns private erfaringer. De har jo levd ut den motsatte ytterligheten; levd ut kjærligheten og forelskelsen (både til partnere og til arbeidet). Det har jo også hatt sine konsekvenser, noe den siste boka til Linn Ullmann viser.
Mine refleksjoner rundt teaterstykket og filmen har også gitt meg noen tanker om det å fortelle en historie. Etter teaterstykket "reduserte" jeg det til å være en fortelling om Anna og Henriks liv. Nå står jeg igjen med at dette handler om det å ikke å tørre å velge kjærligheten og å innordne seg under samfunnets krav og hvilke konsekvenser det kan få. Det handler om fornuft og følelser - igjen. Denne fortellingen blir også et forsvar for livene til Ingmar og Liv. Ved å se filmen og sammenlikne med teaterstykket ser jeg jo også mer klart filmens overlegne muligheter til å skape nærhet og til å male ut fortellingen seøv om jeg ikke tror at Liv Ullmann har utnyttet alle teaterscenens muligheter.
Tilbake til fortellingen. Det er selvfølgelig slik at det er umulig å "bare" fortelle en historie uten at det er en bærende ide` bak. I ditt utvalg av stoff og måten du fremstiller det på har du alltid en mer eller mindre bevisst tanke om hvor du vil hen. Som tilsker må vi jo knekke den koden eller skape vår egen kode. Dette er ikke nye tanker men plutselig så jeg det så klart.
Likevel en interessant forestilling som sammen med programheftet (flere interessante artikler om temaet: utroskap - spesielt psykolog Sissel Grans om utroskap), søk på nettet og egne refleksjoner ble til en stor forestilling...
Interessante lenker:
VG om arbeidet med oppsetningen på Nationaltheateret
Sissel Grans artikkel "Helt normal utroskap?" (fra programheftet)
Maaret Koskinen: "Mor och far - men kanske också jag?" - fra programhäftet.
Aftenpostens anmeldelse av stykket.
Comments