Jeg tror at min oppfatning av tid og plikt er noe av det som sitter sterkest i min ryggmarg. At man ikke skal kaste bort tida. At man alltid skal gjøre noe veloverveid og fornuftig. Kast ikke bort tida. Alltid det fornuftige og nyttige først. Plikten Så kommer eventuelt det fornøyelige, dete avslappende etterpå. Skjønt avslappende - forlystelsen skal vel helst også være fornuftig...!?
Jeg har alltid vært redd for å komme for seint - uansett hva det gjelder. Husker en episode på Ungdomsskolen. Vi hadde fått en ny klassekameraet og vi besluttet oss for å ta en tur rundt skolen i store fri for å snakke. En hyggelig tur. Den nye klassekameraten var ikke min type selv om han egentlig var det... Etter hvert begynte det å nærme seg starten på neste time. Jeg kikka på klokka med jamne mellomrom. Klassekameraten la merke til det. Hvorfor er du så opptatt av klokka? Selvfølgelig var jeg det; ville jo ikke komme for seint. - Ja, men betyr det så mye da? Fem minutter for seint til Nilssons time? Han pleier da aldri å komme presis... Det brant inne i meg av ubehag. Komme for seint! Utenkelig! Uansett om Nilsson var for sein eller ikke. Kanskje han kom i tide for en gangs skyld. -Slapp av a... Nei, det var utenkelig. Jeg kunne ikke slappe av. Jeg kunne ikke komme for seint.
Det er min far som har preget min tidsforståelse på godt og ondt. Tid og plikt satt i ryggraden hans også. Jeg har ikke greid å frigjøre meg fra den. Det er sjelden jeg kommer for seint. og det er sjelden jeg ikke er orientert om hva klokka er. Det har riktignok hjulpet at jeg har sluttet å gå med armbåndsur. Nå er det mobilen som gjelder og det tar litt lengre tid å sjekke tiden der. Overgangen har gått bedre enn forventet...
Jeg mener jo fortsatt at man skal respektere avtaler og ikke komme for seint. Å komme for seint er misbruk av andres tid. Det forteller om en holdning om at det man droiver med sammen ikke er så viktig...
Jeg vil holde fast ved å respektere tiden. Samtidig kunne jeg ønske å slakke litt på "plikten" - å tillate meg selv å "misbruke" tiden, ikke se på tiden som en begrenset ressurs som må brukes til noe fornuftig men en ressurs som kan flyte og skape flyt. Ta tiden tilbake på en måte.
Jeg innbiller meg at jeg vil få en utfordring med pensjonisttilværelsen hvis jeg ikke greier å endre mitt forhold til tid og plikt.
Jeg kjeder meg når jeg ikke får gjort noe fornuftig, når jeg ikke får brukt tiden på en måte som kan forsvares. Når jeg ikke har energi eller kreativitet nok til å gjøre noe. Da kan jeg eventuelt se en film, lese en bok...
Tid, plikt, fornuft, kjede seg... Er det flere ord som rommes i dette?
Jeg har mange prosjekter som jeg har lyst til å ta fatt i, men de kommer alle langt ut i leksa fordi de ikke er viktige nok... Jeg kan ikke priortere dem nå. Dessuten er de krevende... Prosjekter som; digitalisering av alle gamle videoer, livsfrisen (samle innhold - tekster, bilder, videoer fra ulike tidsepoker...)...
Atle ta tiden tilbake og start nå! En del av å ta deg selv på alvor: TAMPA!
(Jeg har også lyst til å skrive historien om parentesen. Hva er opprinnelsen til parentesen? Ulike måter å bruke parentesen på. Parentesen brukt i i litteraturen. Vet ikke om interessen for parentesen har sammenheng med min radikale periode? - AKP hadde jo tillegget (m-l). Det var jo veldig spesielt AKP(ml). Hva var viktigst? Det som stod utenfor eller det som stod innenfor parentesen. Hvorfor var det en parentes der og ikke bare AKP ml eller AKP-ml, AKPml... men en parentes? Jeg kan tenke meg at det er en rivalisering mellom det som står utenfor og det som står inni parentesen. En kamp om å være viktigst. Rena Syd og Rena Nord på en måte.)
Jeg vet at det å skrive tekster som denne gir meg veldig mye. Likevel føler jeg at jeg må ha rom. Det handler nok mye om å skape rom.
Jeg ser ved nærmere ettertanke at dette også handler om å være i øyeblikket. Kanskje å tørre å være i øyeblikket. Å kaste loss alle fortøyninger alle bindninger til fortiden og til fremtiden. Det moderne menneskets svøpe... øyeblikkets tyranni slik og paradokset: det er kun i øyeblikket du kan handle. Det er kun der du kan gjøre noe som helst. Samtidig øyeblikket er kort, kortere enn kort. Jeg vet ikke om det kan måles fysisk. Et godt spørsmål til spesialistene: hvor langt er et øyeblikk...? Mindfullness har kommet med storm. Jeg har vært innom - til og med på et møte om temaet med Michael de Vibe. Det er nok på tide å ta det mer alvorlig også. Kathrine Aspås hadde en inspirerende kronikk om Mindfullness og Yoga i Aftenposten 23.2.
Comments