I bedet utenfor huset har de første krokusene for lengst stukket opp knoppene og foldet ut lilla og gule blomster. Det bærer bud om deilige tider. I dag har det vært kanonvær i solveggen. En forsmak på skikkelig påskevær.
Lørdag var vi på teater sammen med Hanne og Wilhelm og så:
6 PERSONER SØKER EN FORFATTER
Et spennende stykke med mange kjente skuespillere - et stykke om virkelighetsforståelse, et stykke som pirrer tanken. Hva er virkelighet? Midt i blinken for meg og mine virkelighetstanker...
På nettsidene til Nationaltheatret står det:
En uke før premiere: Skuespillerne syter. Inspisienten maser. Røykmaskinen har takket for seg og Peer Gynt sitter grundig fast i Dovregubbens hall. Er det rart regissøren (Nicolai Cleve Broch) er i ferd med å miste grepet? Hvor ble det av den klare visjonen han hadde før prøvestart? Brått står seks uinviterte personer på scenegulvet. De framstår som uferdige skikkelser fra en forfatters hode. Med seg bærer de en grufull historie … og de forlanger at den spilles ut med det samme! Men hva med Peer?
Den italienske dramatikeren Luigi Pirandello måtte gå bakveien etter urpremieren på 6 PERSONER SØKER EN FORFATTER. Halvparten av publikum var ekstatisk over Pirandellos nyskapende grep, den andre samlet seg utenfor teatret i form av en rasende mobb. Siden har Pirandellos komedie inspirert dramatikere som Ionesco og Beckett, og filmregissører som Federico Fellini, Ingmar Bergman og Woody Allen. (Det forstår jeg. Jeg kan tenke meg at Jostein Gaarder også har blitt inspirert - finner litt av den samme tanken i Sofies Verden). Se Aftenpostens anmeldelse.