Av og til føler jeg meg ikke glad i eller bekvem med den måten jeg fremstår i verden spesielt knytta opp mot en relasjon. Jeg prøver derfor på en måte å flykte fra meg selv i relasjonen og dermed også å flykte fra relasjonen. Det er ikke et godt sted å være! Hvordan fungerer denne mekanismen? Hva er hva? Handler det om at jeg bøyer meg inn under den andre - at jeg logrer med halen - og dermed får pustevansker i den rollen jeg selv strengt tatt tildeler meg selv? Hva utløser i tilfelle dette? Er det en usikkerhet på meg selv i relasjonen? At jeg ikke står sterkt nok med meg selv? Handler det om at jeg prøver å søke den andres gunst og derfor ikke tør å være meg selv i frykt for at jeg ikke skal være god nok? Er vi med andre ord tilbake der: følelsen av å ikke være god nok - i noen relasjoner og noen situasjoner. Handler det om skam? Er det noen som har beskrevet dette i litteraturen? Finnes det noen psykologiske forklaringer?
Jeg fant straks et interessant dokument på nettet (psykologibanken.no)
Nyere Spedbarnsforskning
Denne tilnærmingen leder oss nærmere nyere spedbarnsforskning og utviklingspsykologi, og de formidable mengdene med empiri som foreligger om barnets mestringskompetanse allerede fra fødsel av, slik vi finner det beskrevet i bl.a. av Stern (1991). Ut fra det vi i dag vet om barnets utvikling gjennom samspill med sine omsorgspersoner, så blir alle mennesker/menneskeheten representert i de aller nærmeste, altså våre foreldre, utgangspunktet for barnets utvikling. Dette betyr at våre foreldre blir selve grunnlaget for vårt forhold til alle andre. Gjennom det vi får av disse nære personene, og det vi oppfatter om oss selv og våre foreldre, via vår interaksjon og kommunikasjon med dem i våre første leveår, blir grunnlaget lagt for hele vår utvikling.
I boka "Skam - medfødt og tillært" sier Lars J Sørensen at "Resten av livet vil ens bluefærdighet fortælle historien om, i hvor stor grad ens betydningsfullhed opprinneligt blev set og mødt med kærlighed, eller fortælle om frygten for at blive oversæt, for at blive set som uvigtig og risikere at blive udstillet"
"Brennmerkene til Psascal Mercier".
Psykologibanken.no oppsummerer:
"Det synes dokumentert at de fysiologiske og emosjonelle reaksjonene på opplevelsen av skam, også er tverrkulturell. Skam blir påført oss alle, og den danner basis for sosialisering og disiplinering av den oppvoksende slekt. Denne artikkelen har pekt på at disiplineringen ikke kunne få den effekt som den faktisk har, hvis ikke denne var knyttet til en ontogenetisk lært reaksjon (skammen), som har sin basis i en fylogenetisk betinget responsstereotypi, frykten for å bli utstøtt av gruppen."
Hvordan er min egen historie om skam? Hvilke er de sterkeste opplevelsene av skam som jeg har hatt? For å snu på det: hvordan bli glad i sitt eget bilde?
Hvis jeg tar utsagnet: "Dette betyr at våre foreldre blir selve grunnlaget for vårt forhold til alle andre. Gjennom det vi får av disse nære personene, og det vi oppfatter om oss selv og våre foreldre, via vår interaksjon og kommunikasjon med dem i våre første leveår, blir grunnlaget lagt for hele vår utvikling." Dette er jo et temmelig dramatisk utsagn som jo egentlig sier at jeg bør studere mine foreldre for at jeg skal forstå meg selv bedre! At jeg må forstå dem for å forstå brennmerkene... Hva vet jeg om mamma og pappa fra 1950 og "de viktige" årene framover. Hva vet jeg om konteksten. Vi bodde på Ski de første årene - på Høgevold i etterkrigstidens Norge. Sammen med tankte Laila, onkel Raggen og Finn og Hege de første leveårene. Hva preget samfunnet i det første åra? Hva var gledene og sorgene? Hva var selve jordsmonnet som jeg vokste opp i. Hva var relasjonen til bror Staffan? Hva med bestemor og bestefar som bodde nede i Sanderveien? Hvordan var det å gå sammen med mamma og Staffan til Bjørnebraaten?
Jeg har et lydintervju med min ante Laila (vi bodde jo i samme hus de frste årene) hvor hun snakker litt om hvordan hun opplevde mamma og problemene med å komme til Norge etter krigen. Tydelig at mamma hadde behov for å være litt for seg selv, ta turer inn til Oslo og at hun var opptatt av sitt utseende. Det er jo også noe tante Sickan har fortalt.
Det må være grader av skam. I noen situasjoner situasjoner opplever du den sterke følelsen av lammelse, og at du helst vil forsvinne fra joras overflate. I min selvbiografiske roman beskriver jeg en hendelse hvor Guttorm og jeg er på vei hjem fra feriejobben i England og vi møter noen jenter. Samtalen kommer inn på vår familie og mamma. Jeg tror ikke at jeg har satt ordet skam på dette, men det er jo egentlig det jeg føler. Inyere tid følte jeg skam over at jeg ikke hadde fått gjort noe med bildene til Kristn og Gunnbjørg i Alta. Ble (antakelig) blussende rød og visste ikke helt hva jeg skulle si. Laammelsen var ikke total, men det var veldig ubehagelig og det "autonome" nervesystemet tok over litt. Jeg har vanskelig for å gjennkalle situasjoner. Det ligger kanskje i sakens natur. Hva kan være veien inn til skammen - impulsteksten (litteratur, flm, musikk...?).
Hvordan løfte seg ut av skammen? Hvordan trekke seg selv opp med håret? Har min åpenhet, arbeidet med "Solhøyde" hjulpet meg? Har jeg "skrivit i hop mig"? Ja, jeg tror faktisk at det har hjulpet.
Ordforklaringer:
Blueferdighet
Blyg, sjenert. Gjerne knyttet opp mot nakenhet og seksualitet.
Selvfølelse eller selvaktelse, selvbevissthet, er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi.Begrepet selvfølelse brukes i psykoterapi, men også i dagligtale. Lav selvfølelse gjenkjennes med usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.
Forskjell på selvfølelse og selvtillit
En kan ha selvtillit som fotballspiller, men ha lav selvfølelse. Hvis en har en sunn selvfølelse, er selvtillit sjelden noe problem. Det motsatte er ikke tilfelle. Selvfølelse handler om hvordan en takler motgang. Har en høy selvfølelse og feiler så kan vedkommende komme til å si: «Dette er ikke helt meg», eller «Jeg er ikke nok tålmodig for dette». Det motsatte er når en med lav selvfølelse feiler. Da er uttalelser mer som disse: «Jeg får aldri noe til. Jeg vet at jeg er dum». Det er svært stor forskjell på å vite at en ikke er flink til noe og på å føle seg mislykket og dum. (Wikipedia)
Selvtillit er individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølelse. (Fra Wikipedia)
Ressurser:
Skam i Litteraturen
Emil i "Emil fra Lønneberget" av Astrid Lindgren minner meg på hvor sentralt skam og det å skamme seg stod i min oppvekst. Emil blir sedt i skammekroken, eller "snickarbua" både titt og ofte.
Fra "Jungelboka" - slik kan skam oppleves og uttrykkes.
Comments