filosoferinger

Kroppskognisjon

Aftenposten søndag (23.1.11) har en interessant artikkel om kroppskognisjon; den intelligente kroppen om sammenhengen mellom tanke og kropp. Hjernen er ikke aleine og tankene oppstår ikke ut fra det tomme intet. Kroppen påvirker tankene mye mer enn det vi kanskje har trodd. Det handler også om simulasjoner: "Empati. Dette følger naturlig av teorien om kroppskognisjon. Simulasjon av andres tanker og kropp er grunnlaget for empati, i følge teorien. den som er flinkest til å simulere andres tanker og ansiktsbevegelser, blir også lykkeligst. (Tenk på kroppsuttrykk - det å legge hendene bak hodet når man snakker som uttrykk for at man er på bølgelengde.).

Jeg tenker også at empati har sammenheng med fantasi. Det er jo en forestilling om en annen, en gjetning bygd på tanker og følelser.

I denne forbindelsen kom jeg også over et dikt av Dag Evjenths (Per Helge Slyngstad leste bla. dikt fra boka "Hvorfor sitte inne når alt håp er ute" på Kunstforeningens morgenmøte):

Jeg ser på deg
og ikke ditt speilbilde
så i motsetning til meg
har du en feilkilde.

Artiklene kan leses her (side 1 og side 2). Aftenposten har også en ressursside på nettet. Je fant også en artikkel om kroppskognisjon og musikkopplevelse på nettet. (Den siste er svært interessant ogfså som en oppsummering av motsetning mellom positivisme og humanisme og hvordan positivismen også har hatt sitt inntog innenfor humanistiske fagfelt).

Test med video fra Brightcove

Tanker om tekstlig tilnærmelse og om "forbudt" sex

Forfatteren Paul Auster tar i romanen «Usynlig» opp mange interessante temaer som berører meg. For det første har han en diskusjon rundt det å skrive i første person eller å skape en nødvendig avstand til (seg selv) elelr til hovedpersonen ved å bruke tredjeperson. Han tar selv et meget spennende grevp. I første kapittel møter vi hpvedpersonen i jegform. I andre kapittel møter vi ham gjennom en tredjeperson i form av en gammel studiekameraet som hovedpersonen tar kontakt med. Studiekameraten har blitt en kjent forfatter, og vår hovedperson trenger hjelp for å komme videre med historien fra kapittel en. Da foreslår studiekameraten at han bør skape avstand ved å fortelle videre i tredjeperson. Studiekameraten får så lese den nye teksten, for hovedpersonen får virkelig et gjennombrudd i skrivingen etter dette grepet. Kapittel to inneholder i tillegg en fortelling om insest; om hvordan hovedpersonen har sex med sin søster. Her blir ens egen holdninger til seksualitet og «blodskam» satt på prøver. Fortellingen er sanselig og «avskrekkende». Samtidig tenker jeg at tabuet rundt blodskam har en historisk-medisinsk og kanskje også økonomisk opprinnelse. Seks mellom søsken vil jo føre til degenerering genetisk med fare for misdannelser. Hva da med sex som ikke fører til barn slik vi kan unngå det i vår tid. Er det da like forkastelig. Jeg vil ikke svare på spørsmålet, men vil ikke ta avstand fra det på prinsipielt nivå. Vår tids sex som nytelse uten fare for å skape barn, gir noen nye muligheter. En tankevekkende bok! Jeg liker den!

Her er en lenke til en blogg og kommentarene til den. 

Skremmende eller tegn på konsekvens og helhet?

Min første tanke var "dette er jo skremmende", men etter hvert tenker jeg at det kanskje nettopp er tegn på konsekvens og helhet. Hva jeg snakker om? Kort fortalt; jeg er som jeg tidligere har fortalt opptatt av fortiden nærmere bestemt tiden rundt gymnaset og lærerutdanningen. Med utgangspunkt i en rekke dokumenter - bla. brev fra min første kjæreste - har jeg brukt tid på å gå inn i og skrive om denne tiden. Det er et forsøk på å "skriva i hop mig" som Maria Hammaren sier. I dag leste jeg noen sitater som jeg hadde skrevet ned fra boka "En pil i det blå" av Arthur Koestler en gang i slutten av 60-tallet. Her fant jeg spennende tanker om menneskesinnet og rundt spørsmål om identitet. Jeg kjente igjen mange tanker som jeg har balet med og "tenkt" seinere i livet...

- Litteratur blir først interessant når den blir vanskelig...

Utsagnet kommer fra Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet. Kanskje er det slik? Det er jo det man må jobbe med, det som setter tankene i sving, som er mat for "ånden" (eller for hele kroppen). Det forutsigbare blir lett likegyldig og noe man blir ferdig med fort; som en detektime eller en episode av Hotel Caesar. De filmene eller de bøkene jeg husker, er jo de som har berørt meg (når blir vi berørt?), de som har satt tanker og følelser i sving. Det som er anderledes utfordrer samtidig som det kan skape ubehag. 

Jeg ser at Espedal er opptatt både av å sprenge sjangrene og å utfordre og "forske" på språket. På Morgenbladets spørsmål "-Hvorfor er nyvinninger så viktige, sier han:  "Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har."

TJUENDEDAGEN

Jeg leser boka "Tjuendedagen" av Geir Gulliksen om dagen. En spesiell og interessant bok. Den setter bla. det tradisjonelle samlivet i relief (et par inviterer en ekstra  mann inn i sitt samliv og ektemannen blir tilskuer til konas og den nye mannens seksuelle utfoldelse. Litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette, men det åpner jo opp for gamle, inngrodde tanker om sex, kjønnsidentitet, det å eie, venneskap mellom menn og sjalusi og ønsket om å overskride). I tillegg handler boka om det å være funksjonær i det postmoderne Norge med "New Public Management".  Gulliksen er en suveren stilist. Detaljrik og presis, som om han vrir og vender på hvert ord i en bok der nettopp ordene står sentralt. «(...) alle utveier i verden lukker segnår de blir navngitt», heter det.

Å søke det smertefrie

I et intervju med Aftenposten (morgenutgaven 14.2) sier forfatteren Erland Kiøsterud: "I vår tid har vi en tendens til å søke den smertefrie tilværelsen, og i denne søken etter ikke å bli berørt går vi glipp av svært mye." Det vekker mange tanker hos meg. Jeg har mange ganger vegret meg for å gå inn i sorgen - å møte et annet menneske i sorg - samtidig har jeg gang på gang virkelig følt at jeg også har fått noe når jeg har møtt den andre i sorg. Gjennom sorgen kommer vi nærmere hverandre. Det krever mye å gå inn i sorgen og det er lett å ønske å slippe.

"En krise er en erfaring vi ikke har språk for", sier han videre. Interessant tanke. I en krise vet vi ikke svaret, vi er i bevegelse mot noe som ikke er uttalt, tingene settes i spill. Usikker på rekkevidden. Tenker på utsagnet "det finnes ingen utenomtekst"; alt er språk. Hva betyr det egentlig at det er en erfaring vi ikke har språk for? Kan vi løsa krisa når vi har et språk for den? Eller: språket er en forutsetning for å kunne løse krisa. Her tror jeg det trengs konkrete eksempler. Hvilke kriser har jeg vært gjennom hvor kaoset har løst seg opp der språket har kommet inn. Jeg tenker på en hendelse som ikke er en krise, men en situasjon som jeg ikke greide å tolke, ikke greide å finne ut hva det var. Det handlet om IKT og matematikk og telepresence. En presentasjon på en konferanse. Jeg følte at jeg var på dypt vann - jeg skjønte ikke hva som var hensikten til og begynne med. Så lettet tåka, jeg fikk satt ord på hva det var; jeg hadde et språk for det. (Download Læring i digitalt lys)

"Og en del av mitt litterære prosjekt er å lage et språk for de opplevelsene vi i dag forsøker å unngå. For å kunne snakke om dem, for å gjøre dem virkelige."

Språkfilosofi för personligt bruk av Maria Hammarén

Marias siste bok er en tekst som gjør motstand, en tekst hvor du må tygge setningene og stadig lese på nytt igjen både for å forstå og for å knytte egen mening og egne refleksjoner til det hun skriver.  Det er litt interessant for Maria ble kritisert i skrivegruppa (studiet i dialogseminarmetoden høsten 2008) for at teksten (førsteutkastet) ikke gjorde motstand at den var for glatt. Det er tydelig at tiden som har gått med siden da har foreldet teksten.

Det er så mange tanker (og språklige bilder) Maria holder fram for oss. Det går egentlig langt ut over tittelen: Språkfilosofi. Det handler om læring og om språket som verktøy for selverkjennelse. Maria innleder med spørsmålet "Hva lærer vi oss egentlig? Og hva lærer vi mens vi lærer?" Hun bruker to konkrete eksempler som hun ser på på litt ulike måter underveis. Det ene handler om skolevaktmesteren som var tennislærer for han som siden både skulle bli profesjonell tennisspiller og trener (Calle Hageskog) og om mannen med rullator som trengte hjelp for å komme på toget men som de fleste ignorerte. Den siste fortellingen bruker hun til å vise forskjellen mellom det å vite hva omsorg og nestekjærlighet er i teorien (som er verdiløs hvis den ikke følges av) og i praksis - den eneste måten å vise at man har skjønt det er å praktisere det; å gjøre det.

Om Alfred Oftedal Telhaug

Alfred Oftedal Telhaug har vært en "bauta" i norsk skolehistorie. Jeg har ikke alltid vært enig med ham bla. gjelder dette synet på den progressive prosjektpedagogikken. Nå har han skrevet en reflekterende bok om sitt virke i skolen: Ensomhet og fellesskap. Eringringer om forskning og formidling. I omtalen i Norsk Pedagogisk Tidskrift står det et interessant avsnitt: Alfred skriv også om seg sjølv, både direkte og indirekte. Han trivst i einsemda, med å lese å skrive: Han er nervøs før tekster kommer på trykk: Har han gått over streken, har han gjort noen urett? Han er uroleg før han skal føre fram noko. Skal han tru det han skriv er han nærmast medvitslaus før han skal i elden. Det overraskar sjølvsagt. Eit fyrtårn som Alfred som har snakka med og til alt folk, og som meir enn nokon har vore ope og direkte kritisk til personar og saker framsteller seg sjølv nærmast som ein reddhare. Han som kan seie kva som helst til kven som helst med tillitsfull ro og eit vennleg blikk, har altså i følgje han sjølv ei innside som kan liknast med ein vulkan".

Jeg kjenner det jo igjen. Den introverte som tvinger seg ut i offentligheten har jo  fortsatt en introvert p  referanse. Redselen for ikke å strekke til i andres (og egne øyne) kanskje.

Det er i randsonen det gror

Spennende tanker om organisasjoner og om læring fra skapende.no. Jeg ble beruset av metaforene - hav som møter land, utmark som møter skog og skaper områder hvor artsmangfoldet er spesielt stort. Planter og dyr må tilpasse seg ulikartede betingelser noe som gir opphav til mangfold. Hvordan kan vi tenke økologisk for å legge til rette for mangfold, ta vare på mangfold og oppleve mangfold som en styrke? Jeg tror at dette også er et nøkkelspørsmål i forhold til grupper av mennesker som er "anderledes" (i fohold til det vi ofte omtaler som det normale), dvs. at spørsmålet om mangfold egentlig handler om å se hverandre som individer og at vi alle vil profitere på forskjellighet og at forholdene legges best mulig til rette for at alle skal få vokse i fellesskapet.