Denne teksten skrev jeg for noen år siden da jeg tok "Yrkeskunnande och teknologi" ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stickholm. Teksten referer til en tidligere tekst - Gleden ved å reparere en vaskemaskin". En tekst som fikk prosessleder Maria Hammarén å utbryre: En slik tekst har du aldri skrevet før. Det var sant. Det var et viktig skritt fra den refererende og "objektive" teksten hvor jeg selv som forfatter trådte i bakgrunnen. I den teksten skrev jeg meg inn som et reflekterende jeg. Det er det jeg reflekterer over i den følgende teksten:
|
Om å skrive inn seg selv i teksten – besvarelse av Atle Røijen Impulstekster: Dine ord ville eg lese Med synet finn eg berre dei skrivne teikn. om eg fekk drikke inn dine ord gjennom dei tørste tørste fingertoppar - Haldis Moren Vesaas fra "Å vere ilivet" En fotnote; Jeg beveger en blyant Tone Hødnebø fra "Nedtegnelser" 2008 |
|
Min tekst: "En slik tekst har du aldri skrevet før", sa Maria etter at jeg hadde lest opp min tekst "Gleden ved å reparere en vaskemaskin". Jeg tror Maria har rett, og jeg har en følelse av at jeg lenge har prøvd "å kvele" meg selv med egne ord i mine tekster. Det er så lett å ty til de livløse ordene - de generelle vendningene og begrepene og skjule både seg selv og selve livet i teksten. Jeg føler at det handler om et "förhållningssätt" til livet, om nærvær eller snarere mangel på nærvær til egen praksis og til egen erfaring. Det handler om å være fanget i en myte; det logisk positivistiske kunnskapsidealet: Kunnskap er bare det som kan måles og veies, det som kan språksettes og det som kan etterprøves. Kunnskap kommer alltid utenfra... Det er noe klinisk og livløst over denne forståelsen av kunnskap. 1 1. Kjell S Johannesen har flere steder skrevet om det positivistiske kunnskapsidealet. Se feks. ”Tanker om taus kunnskap” I “Praxis och tyst kunnande”, Stockholm, 1999. s. 15-17. Der sier |
Dette er en alvorlig anklage mot meg selv; prøvd å kvele meg selv med egne, livløse ord og generelle vendninger... Jeg vil med en gang "mildne" anklagen ved å si at jeg føler at jeg er oppdratt i denne tradisjonen. At det handler om en blandning av "Janteloven" (du skal ikke tro at du er noe), og et slags "objektivt" ideal - at ting skal stå fram som "sannheter" uavhengig av et subjekt.
"Med synet finn eg berre dei skrivne teikn", sier Haldis Moren Vesaas i diktsamlingen "Å vere i livet", og setter det opp mot å lese med "fingertoppane". "I kjensle og hud kanskje minnet om deg let meg få kjenne deg nær". For meg handler dette både om å skrive og å lese. Det handler nettopp om nærvær i teksten - å være der med kropp og sjel - både for skriveren og for leseren. Vi har snakket om fantasi på seminaret, og jeg har fått noen aha-opplevelser om det. Det er fantasien som skaper bildene, og som gjør at teksten ikke bare blir "skrivne teikn". Ordene i seg selv er blodfattige, men noen ord kan lokke fram bildene - lokke fram en "medskaping" mens andre ord lukker igjen. Noen ord åpner opp for nærhet mens andre skaper avstand.
Det er her noe av problemet ligger for meg; avstandsspråket, distansspråket. Maria har flere ganger snakket om de generelle begrepene og Ørnpilen. At det er når vi snakker om eksemplene, enkelttilfellene og setter navn på dem - Ørnpilen - at livet og kraften kommer. Jeg møtte Ørnpilen første gang på et kloster i Hellas, på et seminar om de personlige akademiske tekstene; essayet. Maria var innleder og prosessleder. Det var en sjelsettende opplevelse. Vi reflekterte, diskuterte og skrev tekster fra morgen til kveld i en hel uke under oliventrærne. Jeg ble virkelig slått av kraften i den personlige fortellingen. Fortellingen med utgangspunkt i en selv, egne erfaringer og eget liv. Som da en av deltakerne leste opp sin fortelling om da hun skulle lede en ny gruppe på sin avdeling. Det var et narrativ som inneholdt beskrivelse av følelser, av overveielser, av reaksjoner knyttet til et jeg. Det var ikke en oppsummert, distansert og fortolket fortelling i tredje person fortalt i ettertid; det var nærvær av liv. Det var lett å identifisere seg, å få opp bilder og det ble nært - man kunne ikke unngå å lese med "fingeroppane". Maria sier "Livsvärldar uttrycker sig i nämligen i bestämd form. Det är därför de kan kollidera, framkalla nya aspekter, lära oss mer om det fält som påbjuder handling." 2
Selv prøvde jeg meg med en reflekterende tekst som så mange ganger før. En tekst hvor jeg plasserte meg selv ved enden av den prosessen jeg beskrev og skuet tilbake, oppsummerte og vurderte, og hvor hverken jeg eller deltakerne i prosessen var til stede. Det var tungt å skrive og det var tungt å lese.
Jeg føler etter hvert at "objektive" tekster hvor skriveren ikke er tilstede er en del av et narrespill, eller et maskespill. "Det som sies, sies av noen", sa den chilenske biologen og filosofen Maturana. Alt har en avsender, og det er dermed alltid et subjekt tilstede. Man tar ofte på seg en "offisiell" maske og later som om kunnskapen er objektiv og universell. I virkeligheten er den uttrykk for et syn, et perspektiv og den presenteres av et subjekt. I tillegg blir alt sagt i en spesifik sammenheng, og man kan ikke uten videre løsrive utsagnet fra sammenhengen eller konteksten.
Jeg tror det er fullt mulig å leve sitt liv på det generaliserte nivået og å ha et utenfraperspektiv på seg selv og undervurdere egen erfaring. Dette er i forlengelse av mitt utsagn om at kunnskap er noe som kommer utenfra. Jeg tror at man kan møte verden på to måter "å se på det som kommer utenfra som et objekt som er løsrevet fra en selv" eller hele tiden "å prøve å knytte verden til seg selv og til egen erfaring". Det er analogt med det Hans Shervheim 3snakket om i essayet "Deltakar og tilskodar". Vi kan diskutere påstander andre kommer med: være deltaker. Eller vi kan ta det som et faktum at den andre har kommet med en påstanden - og gjøre oss selv - til en tilskuer.
Det er den måten vi leser tekster på i dialogseminaret som har fått meg til å tenke over dette. Tidligere har jeg alltid lest tekstene ut fra at jeg skal huske innholdet - som et objekt som ligger utenfor meg. I dialogseminaret har vi lagt vekt på å knytte teksten til oss selv eller knytte teksten til oss, til vår fantasi og assosiasjoner, til vår erfaring og vårt liv. Tekstene fungerer som impulstekster som setter vår kunnskap i bevegelse samtidig blir vi aktører i forhold til teksten. Vi "jorder" teksten til eget liv.
Denne teksten er i seg selv et eksempel på hvordan to impulstekster setter kunnskapen i bevegelse.
2. Hammaren, Maria "Långa handlingfar och korta". Stopckholm 2008... s. 47 (i pdf-versjonen)
3. Skjervheim, Hans Fotografisk opptrykk. Opprinnelig utgitt: Norsk tro og tanke. Bd. 3, 1940-2000. - Oslo : Universitetsforlaget, 2001. -S. 473-481
Jeg brukte mye tid på å finne fram til hvilken oppgave jeg skulle skrive. Jeg hadde mest lyst til å skrive oppgave 2 men manglet litterære eksempler. Jeg gikk noen runder med det, men ble bare frustrert (jeg har ikke lest litteratur med det for øyet å finne eksmpler på praktisk kunnskap). Så jobbet jeg litt i forhold til de to andre oppgavene, men følte at jeg ble fanget i det generaliserte språket. Da ble gleden stor da jeg fant disse diktene. De fungerte som døråpnere. Jeg tolket inn det jeg er opptatt av i forhold til skriveprosessen og den tause kompetansen. Andre vil kanskje ikke i det hele tatt se analogien. Maria snakker om å sette kunskapen i rørelse - bevegelse. Dette har jeg lenge hatt en følelse av uten å kunne sette ord på. Jeg har snakket om at fingrene mine skriver. I dag vil jeg si at kunnskapen, fantasien og språket settes i spill eller i bevegelse, og jeg skaper noe nytt når jeg reflekterer ved å la fngrene berøre tastene. For å kunne "lese med fingertuppene" må man bruke seg selv, sin egen fantasi og erfaring til å gi teksten liv.
Vygotsky4 sier: tanken blir ikke uttrykt i ordet, den blir skapt gjennom det. Dette finner jeg igjen hos Tone Hødnebø: Hånden skriver ikke fordi jeg vil, men fordi jeg vil det hånden skriver. I den forstand at det er noe i meg, en taus kunnskap som kommer fram når jeg reflekterer med tastene under fingrene.
Jeg har brukt både tekster og video for å sette i gang tanker i prosesser med andre mennesker med stort hell. Pia og jeg har bla. brukt et filmklipp fra den amerikanske filmen "American Beauty" til å diskutere virkelighetsbilder eller virkelighetsforståelse. For å belyse det enkle faktum at vi handler i verden ut fra vår forståelse av verden. At vårt perspektiv er avhengig av den vi er, vår egen
historie. Det har alltid blitt stille i rommet etter fremvisningen, og vi har virkelig følt hvordan tanker har blitt satt i sving.
I Lærende nettverk (et formalisert og "tidsbegrenset" nettverk av representanter fra skoler og høgskoler som sammen skal få skolene til å ta i bruk IKT i undervisningen) brukte Pia og jeg en tillempning av dialogseminarmeotodikken. Vi gjorde dette etter at vi i en periode hadde prøvd oss med blogger som refleksjonsarena for skolene, og hvor vi opplevde at refleksjonene var svært grunne, at deres bloggtekster stort sett inneholdt referater, og at under halvparten av skolene skrev noe som helst. Vi innførte impulstekster, vi leste høyt for hverandre og kommentere hverandres tekster etter tur. Etter et par omganger (et par samlinger) hadde alle skrevet mer eller mindre sammenhengende tekster med egne kommentarer og diskusjonene gikk livlig i gruppene. Også disse tekstene manglet den dype refleksjonen rundt egenerfaringen, men skrivingen hadde tatt et stort byks i riktig retning. Vi prøvde oss med ulike tekster - en tekst om det å ta over en medarbeiders ansvar som leder i en barnehage (en tekst fra et dialogseminar - brukt med tillatelse fra forfatteren), en debatt-tekst som stilte spørsmålstegn ved strategien for bruk av IKT i skolen, og siste gangen prøvde vi oss med en kort videofilm. Om denne siste oppgaven skrev vi: Som sist er det dine personlige refleksjoner vi er ute etter. Hvilke tanker og assosiasjoner får du når du ser den utvalgte filmen? Har du erfaring fra egen praksis med egen klasse eller egne barn? Skriv ned stikkord - tanker og assosiasjoner - mens du ser filmen, og lag en kort tekst med utgangspunkt i notatene. Vi ønsker at dere lager en sammenhengende tekst pga. at dette tar refleksjonen enda lengre (både din egen og gruppas)..."
Diskusjonen i gruppene var livlig. Mange ga uttrykk for at dette ga dem mye, og at det var en anderledes og spennende måte å jobbe på. Dette engasjerte. Mens vi prøvde åbruke både "gulrot og pisk" for å få deltakerne til å legge ut refleksjoner på bloggene hadde nesten alle skrevet noe.
Jeg skrev følgende i blogg-refleksjonen . 5 etter seminaret: "Jeg har reflektert litt rundt dialogseminaret i går. Jeg tror at slike refleksjonsprosesser kan benyttes på mange måter. Den mest nærliggende er kanskje at en impulstekst eller som i dette tilfellet en video gir impulser til å diskutere viktige temaer. Metoden forplikter den enkelte til å tenke gjennom noen problemstillinger på forhånd, og det gir grunnlag for en dypere og kanskje mer forpliktende diskusjon enn det ellers hadde blitt. Likevel tror jeg at metodens virkelige styrke ligger på et annet plan: å skape kontakt med egen erfaring, egne tanker, eget levd liv... Vi lever (tror jeg) ofte våre liv på omgivelsenes premisser – vi er vant til at kunnskapen, den viktige erfaringen kommer utenfra (en plattform for autorisert og generalisert kunnskap), og vi prøver selv å opptre på den måten eller på den banen. I virkeligheten sitter vi som enkeltindivider på en ufattelig mengde med praktisk kunnskap og erfaring – taus og uttalt - som er minst like viktig som den ”autoriserte” kunnskapen. Tanken er at vi skal få kontakt med og løfte fram denne kunnskapen ved
4. (Vygotsky, Lev S) "Skriving som reiskap for skoleutvikling", Utdanningsdirektoratet 2006 5. Røijen, Atle, "Den siste refleksjonen...", LÆRNOTO - @tles refleksjoner
hjelp av metodikken og tenke tanker som vi ikke har tenkt før og se nye sammenhenger. Det handler om å bruke et jeg-perspektiv i teksten og diskusjonene mer enn å kommentere tankene bak filmen eller teksten til Eidvåg. Hente fram erfaringer fra eget liv, erfaringer fra klasserommet eller lærerværelset."
I ettertid kan jeg jo se at jeg ikke selv har hatt dette "jeg'et" som jeg etterlyste i lærernes tekster helt til stede i egne tekster. Jeg ser jo også at veien dit har vært lang. Jeg er ikke sikker på at jeg er der ennå for det er vanskelig å bryte med en praksis som har blitt (en bit av) deg. Uansett føler jeg et håp og nærer et ønske om å bevege meg langs denne (nye) vegen, og jeg er styrket i troen på at det er den eneste farbare veien. Samtidig vet jeg at det ikke er en motorvei, men en svingete landevei som beveger seg i et kupert landskap hvor de positivistiske ingeniørene når som helst kan tenkes å rulle fram sin armada av gravemaskiner, dampveivalser og asfalteringsmaskiner for å asfaltere og overta igjen...
Referanser:
Hammaren, Maria "Långa handlingfar och korta". Stopckholm 2008... s. 47 (i pdf-versjonen)
Kjell S Johannesen har flere steder skrevet om det positivistiske kunnskapsidealet. Se feks. ”Tanker om taus kunnskap” I “Praxis och tyst kunnande”, Stockholm, 1999. Der sier Johannesen: Den logiske positivismen skjenket ettertiden en kunnskapsteoretisk arv som i betydelig grad har bidratt til å forarme våre forestillinger om hva det innebærer å ha kunnskap. Kjernen i dette synspunkt kan sammenfattes på følgende måte: Vi kan bare ha kunnskap om det som lar seg språklig formulere og i prinsippet prøve på erfaringsmessig grunnlag eller bevise ved formale metoder. Alt annet faller utenfor den egentlige kunnskapens doméne.
Røijen, Atle, "Den siste refleksjonen...", LÆRNOTO - @tles refleksjoner
Skjervheim, Hans Fotografisk opptrykk. Opprinnelig utgitt: Norsk tro og tanke. Bd. 3, 1940-2000. -
Oslo : Universitetsforlaget, 2001. -S. 473-481
(Vygotsky, Lev S) "Skriving som reiskap for skoleutvikling", Utdanningsdirektoratet 2006
Comments