Jeg opplever for tiden et dilemma. Jeg ønsker å skrive om min ungdom. Jeg ønsker å skrive ærlig og direkte om kjærlighet, forhold, savn - egne tanker om eget opplevd liv. Det involverer andre mennesker. Jeg sitter med gamle kjærlighetsbrev fra den første virkelig store kjærligheten. Brev som spenner fra interesse på avstand, til nær og varm kjærlighet til det siste brevet "jeg kan ikke treffe deg mer". Brevene gir innsikt i mitt men også i hennes liv. Det er det som er problemet. Jeg har anonymisert henne - kalt henne for Anne, men det er klart at dette er gjennomsiktig. Det er mulig å finne fram til henne. Det vil alltid være et menneske som er "en lenke" inn. Det samme med de andre jeg skriver om - klassekameratene, bestekameraten, en annen jente jeg var interessert i før Anne. De ønsker ikke å stå fram med navn i en setting hvor jeg har definisjonsmakten og hvor de ikke kan komme inn selv som et korrektiv. Kanskje kan jeg åpne teksten og la de komme inn med en egen stemme? Hvis de vil? Det hjelper ikke på hovedproblemet. Er den eneste utveien at jeg anonymiserer meg selv; at jeg utgir teksten anonymt? Jeg ønsker jo ikke å skade andre. Gjennom å anonymisere meg selv utsletter jeg også meg selv på en måte. Eller handler det bare om at jeg tar en annen identitet og at jeg faktisk kan leve med det? På en måte er det jo teksten som er viktig og selve prosjektet: å sette søkelys på et liv og å skrive meg sammen. Jeg har vært i kontakt med "Anne" ut fra et ønske om å snakke om det som en gang var. Etter noen dagers betenkningstid etter at jeg hadde sendt mailen kom svaret: Gamle brev bør kastes. Gjengrodde stier bør gro igjen. Jeg har et lykkelig liv. Det håper jeg du også har. Det er alt jeg har å si".
Jeg synes det er betenkelige sider ved "Knausgaard"-metoden. Samtidig er det ikke slik at det personlige rommet allerede er utvidet på grunn av internett og den globaliserte virkeligheten? At det snart ikke finnes noe som kan kalles privat? Mange både blogger, legger ut bilder og videoer med seg selv (og andre) og er selv med på å utvide det private rommet. Det vil alltid finnes en masse ulike fortellinger om oss der ute og sirkelen er allerede utvidet. Vi lever gjennom våre egne fortellinger - vår egen oppfatning (eller våre egne oppfatninger) om oss selv er fortellinger; narrativer som også er i endring?
Comments