filosoferinger

Skremmende eller tegn på konsekvens og helhet?

Min første tanke var "dette er jo skremmende", men etter hvert tenker jeg at det kanskje nettopp er tegn på konsekvens og helhet. Hva jeg snakker om? Kort fortalt; jeg er som jeg tidligere har fortalt opptatt av fortiden nærmere bestemt tiden rundt gymnaset og lærerutdanningen. Med utgangspunkt i en rekke dokumenter - bla. brev fra min første kjæreste - har jeg brukt tid på å gå inn i og skrive om denne tiden. Det er et forsøk på å "skriva i hop mig" som Maria Hammaren sier. I dag leste jeg noen sitater som jeg hadde skrevet ned fra boka "En pil i det blå" av Arthur Koestler en gang i slutten av 60-tallet. Her fant jeg spennende tanker om menneskesinnet og rundt spørsmål om identitet. Jeg kjente igjen mange tanker som jeg har balet med og "tenkt" seinere i livet...

- Litteratur blir først interessant når den blir vanskelig...

Utsagnet kommer fra Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet. Kanskje er det slik? Det er jo det man må jobbe med, det som setter tankene i sving, som er mat for "ånden" (eller for hele kroppen). Det forutsigbare blir lett likegyldig og noe man blir ferdig med fort; som en detektime eller en episode av Hotel Caesar. De filmene eller de bøkene jeg husker, er jo de som har berørt meg (når blir vi berørt?), de som har satt tanker og følelser i sving. Det som er anderledes utfordrer samtidig som det kan skape ubehag. 

Jeg ser at Espedal er opptatt både av å sprenge sjangrene og å utfordre og "forske" på språket. På Morgenbladets spørsmål "-Hvorfor er nyvinninger så viktige, sier han:  "Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har."