Utsagnet kommer fra Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet. Kanskje er det slik? Det er jo det man må jobbe med, det som setter tankene i sving, som er mat for "ånden" (eller for hele kroppen). Det forutsigbare blir lett likegyldig og noe man blir ferdig med fort; som en detektime eller en episode av Hotel Caesar. De filmene eller de bøkene jeg husker, er jo de som har berørt meg (når blir vi berørt?), de som har satt tanker og følelser i sving. Det som er anderledes utfordrer samtidig som det kan skape ubehag.
Jeg ser at Espedal er opptatt både av å sprenge sjangrene og å utfordre og "forske" på språket. På Morgenbladets spørsmål "-Hvorfor er nyvinninger så viktige, sier han: "Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har."