Utsagnet kommer fra Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet. Kanskje er det slik? Det er jo det man må jobbe med, det som setter tankene i sving, som er mat for "ånden" (eller for hele kroppen). Det forutsigbare blir lett likegyldig og noe man blir ferdig med fort; som en detektime eller en episode av Hotel Caesar. De filmene eller de bøkene jeg husker, er jo de som har berørt meg (når blir vi berørt?), de som har satt tanker og følelser i sving. Det som er anderledes utfordrer samtidig som det kan skape ubehag.
Jeg ser at Espedal er opptatt både av å sprenge sjangrene og å utfordre og "forske" på språket. På Morgenbladets spørsmål "-Hvorfor er nyvinninger så viktige, sier han: "Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har."
Espedal er opptatt av å sprenge romanen eller utfordre romanen gjennom å trekke den mot lyrikken. Han sier at han de siste ti årene nesten utelukkende har lest lyrikk og at han ser poesien som det viktigste arbeidet.
Spennende tanker en fredags morgen hvor jeg nyter starten på dagen på terassen. Det er solskinn med enkelte litt kjølende vindstreif. Klokka er snart 8. Bredbåndsradioen varsler at det det blir en storkamp i VM i dag: Brasil mot Nederland. Nederland er sjanseløse, sier NRKs fotballekspert. Kristin har dratt på jobb og jeg avspaserer. Jeg gleder meg til ferien. Tre dager til på jobb før jeg skal ha fri i drøye fire uker! Jeg må planlegge både for aktivitet og avslapping. Utbyggingen og dreneringen i hagen puster oss i nakken...
Jeg startet dagen med å tenke "nå må jeg si opp Morgenbladet" - sjelden noe interessant (et impulsabonnement, vervet på Sentralbanestasjonen). Så tok jeg tak i intervjuet med Espedal. Det satte tankene i sving - resonanse. Det bobler, og jeg har allerede en tankekvase i hodet; jeg spinner og greier ikke å lage "rette" og fine tanker for tastaturet. Det blir bare noen fragmenter:
Jeg skriver om tiden på lærerskolen for tiden. Jeg har dykket ned i det som var en brytningstid for meg - som førte til at jeg aktiviserte meg i forhold til samfunnet rundt. Jeg har drømt om å skrive om denne perioden mange ganger opp gjennom livet, men det er først nå jeg føler at jeg klarer det. Her tror jeg at Knausgaard har kommet meg til hjelp. Jeg har alltid prøvd å konstruere historier, fortellinger i tredje person for å uttrykke tanker og følelser. Dermed har jeg fjernet meg fra meg selv. Knausgaard skriver nære og personlige fortellinger fra eget liv i jegform. I tillegg fant jeg en bunke med gamle brev - blant annet fra en tidligere kjæreste. Det ble "impulstekster" inn til mitt eget levde liv. Dette skriveprosjektet virvler opp mange tanker. Noen handler også om sjangre.
Alt som skrives må jo formes. Det finnes ikke en rå virkelighet eller en råtekst. Sjangrene hjelper oss å forme - de står for dramaturgien. Samtidiglegger de bånd på fortellingen og holder den fast. Form blir også innhold. Jeg ser dette klarere og klarere etter hvert. Det henger også sammen med metaforer - de bildene man har former det man opplever, Jeg strevde veldig med den akademiske formen. Derfor var det så befriende å møte tankene om det faglige essayet på skrivekursene på Lesbos. Selv om også essayet er en form inneholder den en slags åpenhet eller frihet som de vanlige akademiske tekstene ikke har. Sjangrene betyr mye for å forme tankene, og hvis det er slik at vi skaper oss i teksten betyr sjangrene mye for hvordan vi skaper oss selv. Her er det mer å grave fram føler jeg. Her ligger det utrolig mye, og jeg føler at jeg bare skraper på overflataikke. Det krever energi å grave videre og å nå dypere.
Jeg er litt rastløs nå, for jeg vil jobbe videre med mitt skriveprosjekt. Samtidig føler jeg en stor glede ved å sitte her og formulere tanker. For et privilegium!
Strøtanker:
Jeg får et bilde opp i hodet: bildet av meg selv hvor jeg lener hodet mot hodet til en mann. Mannen er en utstilingsdokke (se ovenfor). Det var Staffan og jeg som fant utstillingsdokker utafor en butikk på Strøget en deilig førjulstid da jeg var på besøk. Staffan stilte seg opp og jeg fotograferte. Etterpå byttet vi roller. Bildet vekker interessante tanker: det indikerer jo en homoseksuell kjærlighet. Jeg er temmelig sikker på min egen seksualitet, og jeg har aldri hatt noe ønske om eller hatt noen homoseksuell relasjon (bortsett fra da Carl-Gustav og jeg sammenliknet våre kjønnsorganer på hans kjøkken en fridag i 1958...). Samtidig fascineres jeg av tanker rundt kjønn og frigjøring av kjønn. Jeg ser jo at seksualiteten inneholder en side av ren nytelse som kan tilfredsstilles på mange måter. Onani er en mens seksuelt samspill med en av samme kjønn er en annen. Boka "Tjuendedagen" som jeg har omtalt på bloggen tidligere problematiserer jo dette. Det er forstyrrende tanker som kan brukes til å utforske seg selv og egen seksualitet. Selve tanken om å utforske seg selv og sette seg selv inn i andre settinger tiltaler meg... Kan man bruke slike tanker til å endre seg selv og dermed også å endre konteksten? Er dette egentlig en del av den narrative psykologien/psykiatrien? (Staffan?) Bildet og tankene rundt det skaper et vist ubehag hos meg... Hvorfor?
Espedal trekker fram Ann Jäderlund som en forfatter som: bruker språket til noe som jeg aldri før har vært i berøring med. Hun løsriver og blander veldig mange ulike ting, skaper et eget univers ved for eksempel å lage bilder av ondskap som jeg aldri før har sett. Jeg må kikke mer på både henne og på Espedal.
Ellers ser jeg at det er en sammenheng mllom de siste bloggpostene: Tjuendedagen, Å søke det smerteløse, Det er i randsonen det gror og Tilværelsens skruestikke...
Ps. Det dukker stadig opp nye tanker. Her er en liten fortelling om homofobi fra 1974:
Tidlig på høsten (8. august 1974) går den amerikanske presidenten, Richard Nixon av etter den såkalte Watergate-skandalen. Dette får konsekvenser for meg… En av mine ml-kamerater, Ronald, inviterte meg til hybelen på Bygdly for at vi skulle se på Nixons tale. Jeg kjørte ut på min grønne Vespa. I løpet av kvelden konsumerte vi en del hjemmebrent som Ronald hadde med seg fra ferien hjemme i nord-Norge. Jeg ble litt full, men da Ronald spurte om jeg ville ligge over ante jeg ugler i mosen: var Ronald homofil? Hadde han et opplegg i sikte? Min homofobi (som over hodet ikke var berettiget!), førte til at jeg satte meg på Vespaen for å kjøre hjem. Vurderingsevnen kan ikke ha vært spesielt god, for jeg kjørte av veien og inn i et gjerde. Farten var ikke stor, men jeg skadet meg litt på det ene beinet; jeg fikk et sår som tok flere år før det grodde skikkelig. Enden på visa var at jeg trillet scooteren tilbake de 50 metrene til huset og sov over på sofaen til Ronald. Det var første og eneste gangen jeg har kjørt i fylla – noe som slettes ikke anbefales! Egne vrangforestillinger kan føre til mye rart!
Comments