Jeg leser boka "Tjuendedagen" av Geir Gulliksen om dagen. En spesiell og interessant bok. Den setter bla. det tradisjonelle samlivet i relief (et par inviterer en ekstra mann inn i sitt samliv og ektemannen blir tilskuer til konas og den nye mannens seksuelle utfoldelse. Litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette, men det åpner jo opp for gamle, inngrodde tanker om sex, kjønnsidentitet, det å eie, venneskap mellom menn og sjalusi og ønsket om å overskride). I tillegg handler boka om det å være funksjonær i det postmoderne Norge med "New Public Management". Gulliksen er en suveren stilist. Detaljrik og presis, som om han vrir og vender på hvert ord i en bok der nettopp ordene står sentralt. «(...) alle utveier i verden lukker segnår de blir navngitt», heter det.
Det er også ordene som binder vår kjønnsidentitet, skal vi tro boka..." Her er litt mer av sitatet:
"En gang sa du at det verste, men kanskje også det beste ved sosiologien var at den beskriver nøyaktig hvordan verden lukker seg, hvordan alle forsøk på å finne utveier fra det som virker selvsagt og gitt, blir stengt i samme øyeblikk som de blir beskrevet og navngitt". Virkelig et sitat å sutte på. Hva skjer med våre tanker og drømmer når det blir satt ord på? Fanges de inn og ufarliggjøres eller "drepes" (slik jeg opplevde på Lesbos da de berusende tankene om det faglige essayet ble drept av kravene til den akademiske tradisjonen). Vi sier jo som regel at det er viktig å sette ord på ting, at vi har et språk; løfte fram den tause kompetansen. Er det et poeng ikke å uttrykke drømmene for å sikre dem evig liv...?
Boka er interesant og meget lesverd. Det er flere forhold som trekker deg videre. Hva forfatteren vil si er en ting og hva leseren opplever en annen. Den beste opplevelsen ga fortellerens fortelling om seg selv; det skjøre mennesket som for alt i verden ville bli sett men som lukket seg inn i seg selv og som ikke så seg selv i relasjon til menneskene rundt. Det må være en svært viktig kompetanse det å vende seg utover og tolke tilbakemeldingene fra andre og få med seg det positive og ta det innover seg. Er det den introvertes problem? Er det uløselig knyttet sammen med det å være introvert, eller kan det kombineres?
Det er interessant at det seksuelle eksperimentet og en av hovedpersonenes trang til å overskride grensene for seksualiteten og kjønn fører til ulykker for alle involverte. Handler det om samfunnets fordømmelse av det som ligger utenfor normaliteten, forfatterens fordømmelse eller begge deler? Var det noen sammenheng mellom hans og fortellerens felles opplevelser i studietida og det som skjedde på soverommet?
Boka beskriver mange relasjoner på flere plan og sentralt står dette å ikke bli sett, å ikke trekke andre inn i sitt liv. Tenker på Maria-sitatet som jeg har hengende: å bøye andre inn under seg - er det å sette ord på, det å fange i språket en måte å bøye andre inn under seg?
Lenker til anmeldelser av boka:
Dagbladet: En av høstens store romaner - stilrent drama av Geir Gulliksen.
Klassekampen: Det seksuelle er høyst politisk hos Geir Gulliksen.
Arbeiderbladet: Kampen mot utydeligheten
Det er svært interessant å lese de ulike anmeldelsene. De er svært forskjellige også i forhold til hvordan anmelderen går inn i stoffet og involverer seg. Jeg synes at Dagsavisens anmelder er mest overfladisk og har fokus på hva forfatteren har ment og er ikke opptatt av egne opplevelser ved stoffet: "Selv en omtale av denne boken må bli vag og – ja, utydelig, fordi historien samtidig inneholder så mange (og store) overraskende vendinger som ikke bør røpes. Om den er vellykket, avhenger av hva forfatteren egentlig ønsker å oppnå – gjøre leseren usikker? " (Det er jo hele tiden et spørsmål om hvordan vi leser litteratur; opptatt av egenopplevelser eller av hvordan forfatteren har ment at verket skulle forstås. Blir en anmelder for privat hvis han tar det siste perspektivet? Vild ermed alltid en anmelder ha et forfatterperspektiv? Tenker på dennotasjon, konnotasjon og personlige assosiasjoner i forhold til en tolkning. Dvs. at anmelderen alltid vil ligge innenfor dennotasjon og konnotasjon mens leseren gjerne kan ha fokus på sine egne assosiasjoner og opplevelser).
Det ligger et lite utdrag med forfatteren på youtube:
Det er opplagt at forfatteren er opptatt av språket. Marta Nordheim i NRK er også det. Hun skriver:
"Det går også an å reflektere omkring det å bli sett kva det inneber. Er det til dømes bra/spennande/opphissande å bli sett av éin men fatalt å bli sett av mange? Vidare, i forlenginga av det ein ser, ligg språket klar til å formulere det ein har vore vitne til. Og kva skjer med det mest intime når ein set ord på det? Kan eit nytt språk opne for andre måtar å tolke seksuell aktivitet og seksuell legning på? Kan dette i så fall opne for nye praksisar?". Denne språklige biten kombinert med NPM idet offentlige har jeg ikke vært så opptatt av, men jeg ser jo at forfatteren er det.
Comments