Marias siste bok er en tekst som gjør motstand, en tekst hvor du må tygge setningene og stadig lese på nytt igjen både for å forstå og for å knytte egen mening og egne refleksjoner til det hun skriver. Det er litt interessant for Maria ble kritisert i skrivegruppa (studiet i dialogseminarmetoden høsten 2008) for at teksten (førsteutkastet) ikke gjorde motstand at den var for glatt. Det er tydelig at tiden som har gått med siden da har foreldet teksten.
Det er så mange tanker (og språklige bilder) Maria holder fram for oss. Det går egentlig langt ut over tittelen: Språkfilosofi. Det handler om læring og om språket som verktøy for selverkjennelse. Maria innleder med spørsmålet "Hva lærer vi oss egentlig? Og hva lærer vi mens vi lærer?" Hun bruker to konkrete eksempler som hun ser på på litt ulike måter underveis. Det ene handler om skolevaktmesteren som var tennislærer for han som siden både skulle bli profesjonell tennisspiller og trener (Calle Hageskog) og om mannen med rullator som trengte hjelp for å komme på toget men som de fleste ignorerte. Den siste fortellingen bruker hun til å vise forskjellen mellom det å vite hva omsorg og nestekjærlighet er i teorien (som er verdiløs hvis den ikke følges av) og i praksis - den eneste måten å vise at man har skjønt det er å praktisere det; å gjøre det.
Fenomenfortrolighet - å vite hva noe er. Å være fortrolig med hvordan det foregår. Hva det vil si å trene. Maria sier "Den tennistreningen han skapte (dvs. Gøsta - skolevaktmesteren) var en blandning av fantasi, handlingskraft og evnen til å skape et rom der trening får mening." Det handler ikke om kopiering men å leve ut gjerningen.
Gest er et sentralt begrep - det er mening som er knyttet til selve handlingen og som formidles via den. Gesten knyttes også til begrepet lange handlinger (Tittelen på førsteutgaven av boka var "Långa handlingar och korta". Dette handler om handlinger over tid som sammen skaper fortrolighet og troverdighet. Her tenker jeg selv på den utviklingen LÆRNO - Lærende nettverk for Oppland fylke - gikk igjennom hvor vi etter hvert ble et fellesskap med en felles historie og en felles forståelse.
Maria peker på at språket både har en allmenn side og en personlig. Ordene har et innhold som skapes i et felles rom, men ordene må "tennes" som lys hos alle og enhver. Det gjør man i "spesifikke rom, befolket av spesifikke mennesker". Alle våre ord og begreper har en egen historie, knyttet opp mot vår erfaring. Det ville være interessant å lage et assosiasjonskart rundt egne begreper. Hva og hvor har mitt begrep for demikrati eller ømhet sine røtter?
Å bøye andre inn under oss. Dette er et uttrykk som jeg lurer litt på. Maria innfører det første gang i forhold til å bøye verbene inn under oss. Handler det om å gi verbene vår egen betydning som er en snevrere betydning enn den som er mulig, som eksisterer ute i verden. På samme måte bøyer vi inn menneskene under oss, reduserer dem til vår egen tolkning av dem. Det blir samtidig vårforventning av dem.
Uungåelig kler seg våre tanker i de bildene som vi har møtt.
Interessant litteratur som Maria referer til:
The Invisible man av H G Wells.
Comments