filosoferinger

Å søke det smertefrie

I et intervju med Aftenposten (morgenutgaven 14.2) sier forfatteren Erland Kiøsterud: "I vår tid har vi en tendens til å søke den smertefrie tilværelsen, og i denne søken etter ikke å bli berørt går vi glipp av svært mye." Det vekker mange tanker hos meg. Jeg har mange ganger vegret meg for å gå inn i sorgen - å møte et annet menneske i sorg - samtidig har jeg gang på gang virkelig følt at jeg også har fått noe når jeg har møtt den andre i sorg. Gjennom sorgen kommer vi nærmere hverandre. Det krever mye å gå inn i sorgen og det er lett å ønske å slippe.

"En krise er en erfaring vi ikke har språk for", sier han videre. Interessant tanke. I en krise vet vi ikke svaret, vi er i bevegelse mot noe som ikke er uttalt, tingene settes i spill. Usikker på rekkevidden. Tenker på utsagnet "det finnes ingen utenomtekst"; alt er språk. Hva betyr det egentlig at det er en erfaring vi ikke har språk for? Kan vi løsa krisa når vi har et språk for den? Eller: språket er en forutsetning for å kunne løse krisa. Her tror jeg det trengs konkrete eksempler. Hvilke kriser har jeg vært gjennom hvor kaoset har løst seg opp der språket har kommet inn. Jeg tenker på en hendelse som ikke er en krise, men en situasjon som jeg ikke greide å tolke, ikke greide å finne ut hva det var. Det handlet om IKT og matematikk og telepresence. En presentasjon på en konferanse. Jeg følte at jeg var på dypt vann - jeg skjønte ikke hva som var hensikten til og begynne med. Så lettet tåka, jeg fikk satt ord på hva det var; jeg hadde et språk for det. (Download Læring i digitalt lys)

"Og en del av mitt litterære prosjekt er å lage et språk for de opplevelsene vi i dag forsøker å unngå. For å kunne snakke om dem, for å gjøre dem virkelige."

Språkfilosofi för personligt bruk av Maria Hammarén

Marias siste bok er en tekst som gjør motstand, en tekst hvor du må tygge setningene og stadig lese på nytt igjen både for å forstå og for å knytte egen mening og egne refleksjoner til det hun skriver.  Det er litt interessant for Maria ble kritisert i skrivegruppa (studiet i dialogseminarmetoden høsten 2008) for at teksten (førsteutkastet) ikke gjorde motstand at den var for glatt. Det er tydelig at tiden som har gått med siden da har foreldet teksten.

Det er så mange tanker (og språklige bilder) Maria holder fram for oss. Det går egentlig langt ut over tittelen: Språkfilosofi. Det handler om læring og om språket som verktøy for selverkjennelse. Maria innleder med spørsmålet "Hva lærer vi oss egentlig? Og hva lærer vi mens vi lærer?" Hun bruker to konkrete eksempler som hun ser på på litt ulike måter underveis. Det ene handler om skolevaktmesteren som var tennislærer for han som siden både skulle bli profesjonell tennisspiller og trener (Calle Hageskog) og om mannen med rullator som trengte hjelp for å komme på toget men som de fleste ignorerte. Den siste fortellingen bruker hun til å vise forskjellen mellom det å vite hva omsorg og nestekjærlighet er i teorien (som er verdiløs hvis den ikke følges av) og i praksis - den eneste måten å vise at man har skjønt det er å praktisere det; å gjøre det.