I et intervju med Aftenposten (morgenutgaven 14.2) sier forfatteren Erland Kiøsterud: "I vår tid har vi en tendens til å søke den smertefrie tilværelsen, og i denne søken etter ikke å bli berørt går vi glipp av svært mye." Det vekker mange tanker hos meg. Jeg har mange ganger vegret meg for å gå inn i sorgen - å møte et annet menneske i sorg - samtidig har jeg gang på gang virkelig følt at jeg også har fått noe når jeg har møtt den andre i sorg. Gjennom sorgen kommer vi nærmere hverandre. Det krever mye å gå inn i sorgen og det er lett å ønske å slippe.
"En krise er en erfaring vi ikke har språk for", sier han videre. Interessant tanke. I en krise vet vi ikke svaret, vi er i bevegelse mot noe som ikke er uttalt, tingene settes i spill. Usikker på rekkevidden. Tenker på utsagnet "det finnes ingen utenomtekst"; alt er språk. Hva betyr det egentlig at det er en erfaring vi ikke har språk for? Kan vi løsa krisa når vi har et språk for den? Eller: språket er en forutsetning for å kunne løse krisa. Her tror jeg det trengs konkrete eksempler. Hvilke kriser har jeg vært gjennom hvor kaoset har løst seg opp der språket har kommet inn. Jeg tenker på en hendelse som ikke er en krise, men en situasjon som jeg ikke greide å tolke, ikke greide å finne ut hva det var. Det handlet om IKT og matematikk og telepresence. En presentasjon på en konferanse. Jeg følte at jeg var på dypt vann - jeg skjønte ikke hva som var hensikten til og begynne med. Så lettet tåka, jeg fikk satt ord på hva det var; jeg hadde et språk for det. (Download Læring i digitalt lys)
"Og en del av mitt litterære prosjekt er å lage et språk for de opplevelsene vi i dag forsøker å unngå. For å kunne snakke om dem, for å gjøre dem virkelige."
Kiøsterud er også opptatt av undertrykkingen av følelsene i forhold til det rasjonelle:
- "Vi sender soldater til Afghanistan, for å utvide vårt livsrom, de dreper og blir drept, men vi tar det ikke inn over oss, og derfor kan vi la det fortsette. Dypest sett utøver vi hver dag svært mye fysisk og strukturell vold, men vi har bygget den inn i samfunnets selvforståelse, vi kaller det politikk eller noe annet som vi kan skjule handlingene i. Men i prinsippet, hvis oldebarna våre en dag snur seg og ser på oss, vil de oppdage at vi er i den samme logikken og gjør det samme som man gjorde under nazismen, vi kutter forbindelsen til sensitiviteten og empatien, utdefinerer våre medskapninger og handler «rasjonelt », sier Kiøsterud.
– Følelser tar tid, tror du det er grunnen til at vi velger det rasjonelle, at vi indirekte tvinges til det, at det å stoppe opp og ta hensyn til følelsene rett og slett ikke er økonomisk bærekraftig?
– Ja, jeg tror faktisk det er en del av svaret. Og om vi ikke noen gang finner hele svaret, så tror jeg det er viktig å stille disse spørsmålene: Hvorfor avskjærer vi følelsene, empatien og sensitiviteten, det levende i oss, fra det rasjonelle i oss?
Og; hva skjer hvis vi slutter å gjøre det?
– Ja, hva skjer da?
– Jeg vet ikke. Men jeg tror det ville blitt både krevende og svært interessant, kanskje til og med revolusjonerende. Vi ville for eksempel ikke lenger kunne akseptere at den andre lider eller lever i fattigdom. Ja, jeg tror dette er demokratiets neste fase, å koble emosjonen til rasjonaliteten.
Det vil endre oss."
Også en interessant tanke som kanskje inngir håp. Selv er jeg vel ikke så optimistisk, for jeg synes jo egentlig at vi går den andre veien. Afganistan er jo et eksempel på hvordan protestene (til SV) har forstummet og hvor Norge er villig med på ferden. Vi har Obama i USA, en president med et menneskelig ansikt, som kan fortsette undertrykkelsen "med et menneskelig ansikt". (Kiøsterud skrev sin artikkel i 2005!). Rasjonaliteten er fortsatt overordnet. Du har tapt når du bruker følelsesargumenter i en debatt.
Tenker også på motsetningen mellom aktør og funksjonær hvor de formelle systemene overkjører og undertrykker den enkeltes tanker, følelser og initsiativ.
Kiøsterud sier i et intervju i Bokvennen:
Du kommer stadig tilbake til at det ikke er noe språk i romanene dine; likevel kommuniserer vi jo hele tiden. Hva mener du med at det ikke er språk?
Det er ikke språk i verden. Vi danner jo mening; vi er nødt til å kommunisere for å få ting til å fungere. Og språket kan jo bli vakkert sammensatt; det kan bli kunst. Vi henrykkes av det, vi løftes inn i fantasiene som dannes gjennom språket. Vi konsumerer enormt mye språk. Filmer, bøker – fortellinger. Hvorfor? Fordi i bunnen er det ikke språk. Hvis det hadde vært språk der, så hadde vi jo ikke behøvd alt dette språket; da ville vi jo bare vært i det. Vi er jo nærmest paniske i å produsere språk, fordi der nede, hvor livet dannes og foregår, er det ikke noe språk; det er helt stille. Jeg har gjennom hele livet mitt og i forfatterskapet mitt forsøkt både å uttrykke det og håndtere det. For når en sannhet rammer deg, så må du uttrykke den. Når sannheten er av en sånn art at den er uhåndterbar, så må du også forsøke å håndtere den.
Er det en motsetning her? Det er ikke språk i verden...Hvis det hadde vært språk der, så hadde vi jo ikke behøvd alt dette språket; da ville vi jo bare vært i det. En motsetning mellom å leve livet med følelser - glede og smerte og å uttrykke livet gjennom et språk?
Comments