filosoferinger

Temaer som jeg er opptatt av

Bortsett fra Solhøyde - ungdomsprosjektet med forbindelse til dagen og livet i dag, er jeg opptatt av:

• Møter som aldri blir møter. Se novella
• Forutsetninger for at det skal bli møter med utgangspunkt i "Vi møts som likemän annars møts vi inte als" til Maria Hammaren.
• Den introvertes problem - ressursen som ikke er der.
• Seksualitet som et potensiale og seksuelle sperrer (kulturelt, religiøst, mentalt, konvensjon)

Det slår meg at vi burde lage et symbol, et ikon, en "logo"på lik linje med HC som sier:  jeg en introvert... Se ellers bloggen til Kniplingsdyret .

Sitt eget bilde

eg vil reflektere rundt skam med utgangspunkt i mitt eget liv, og har opprettet en egen bloggside. Prosjektet blir nok egentlig mye større, for det handler jo om hva det er som er med på å skape selvbildet og selvforståelsen. Jeg vet jo fra før av at de første årene av livet betyr veldig mye for resten av livet. Det kinkige er jo da at vi vet veldig lite om de første årene.

Å skrive inn seg selv i teksten

Denne teksten skrev jeg for noen år siden da jeg tok "Yrkeskunnande och teknologi" ved Kungliga Tekniska Høgskolan i Stickholm. Teksten referer til en tidligere tekst - Gleden ved å reparere en vaskemaskin". En tekst som fikk prosessleder Maria Hammarén å utbryre: En slik tekst har du aldri skrevet før. Det var sant. Det var et viktig skritt fra den refererende og "objektive" teksten hvor jeg selv som forfatter trådte i bakgrunnen. I den teksten skrev jeg meg inn som et reflekterende jeg. Det er det jeg reflekterer over i den følgende teksten:

Å utslette seg selv...

Jeg opplever for tiden et dilemma. Jeg ønsker å skrive om min ungdom. Jeg ønsker å skrive ærlig og direkte om kjærlighet, forhold, savn - egne tanker om eget opplevd liv. Det involverer andre mennesker. Jeg sitter med gamle kjærlighetsbrev fra den første virkelig store kjærligheten. Brev som spenner fra interesse på avstand, til nær og varm kjærlighet til det siste brevet "jeg kan ikke treffe deg mer". Brevene gir innsikt i mitt men også i hennes liv. Det er det som er problemet. Jeg har anonymisert henne - kalt henne for Anne, men det er klart at dette er gjennomsiktig. Det er mulig å finne fram til henne. Det vil alltid være et menneske som er "en lenke" inn. Det samme med de andre jeg skriver om - klassekameratene, bestekameraten, en annen jente jeg var interessert i før Anne. De ønsker ikke å stå fram med navn i en setting hvor jeg har definisjonsmakten og hvor de ikke kan komme inn selv som et korrektiv. Kanskje kan jeg åpne teksten og la de komme inn med en egen stemme? Hvis de vil? Det hjelper ikke på hovedproblemet. Er den eneste utveien at jeg anonymiserer meg selv; at jeg utgir teksten anonymt? Jeg ønsker jo ikke å skade andre. Gjennom å anonymisere meg selv utsletter jeg også meg selv på en måte. Eller handler det bare om at jeg tar en annen identitet og at jeg faktisk kan leve med det? På en måte er det jo teksten som er viktig og selve prosjektet: å sette søkelys på et liv og å skrive meg sammen. Jeg har vært i kontakt med "Anne" ut fra et ønske om å snakke om det som en gang var. Etter noen dagers betenkningstid etter at jeg hadde sendt mailen kom svaret: Gamle brev bør kastes. Gjengrodde stier bør gro igjen. Jeg har et lykkelig liv. Det håper jeg du også har. Det er alt jeg har å si".

Jeg synes det er betenkelige sider ved "Knausgaard"-metoden. Samtidig er det ikke slik at det personlige rommet allerede er utvidet på grunn av internett og den globaliserte virkeligheten? At det snart ikke finnes noe som kan kalles privat? Mange både blogger, legger ut bilder og videoer med seg selv (og andre) og er selv med på å utvide det private rommet. Det vil alltid finnes en masse ulike fortellinger om oss der ute og sirkelen er allerede utvidet. Vi lever gjennom våre egne fortellinger - vår egen oppfatning (eller våre egne oppfatninger) om oss selv er fortellinger; narrativer som også er i endring?

Å åpne bildet som nærvær...

Forfatteren Hanne Ørstavik skriver i et essay om kreativiteten og mellomrommet: Men det som er viktig for meg, det jeg ønsker og forsøker på, er å åpne bildet som nærvær. Åpne det så det blir mulig å være der. Være der, og kjenne det. At du er i det med noe mer i deg enn intellektet. At ordene blir materielle, rører ved deg helt konkret, og åpner en tilstedeværelse.  At det skjer, at et sånt nærvær åpnes i deg, kan ikke jeg bestemme. Det avhenger også av deg. Om du ønsker, og vil, og at du våger det, hvis du kan. For nærværet er risiko. Da kjenner vi ikke bare teksten, men også oss selv. Når vi er åpne, er vi sårbare. Samtidig er det i det åpne bevegeligheten er, muligheten for forandring. Det levende."

Hanne Ø referer til en drøm som hun har beskrevet i boka "48 rue Defacqz". Når jeg leser om drømmen greier jeg bare å forholde meg til drømmen intellektuelt. Vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke er der med følelsene mine. At jeg ikke sanser. Jeg tenker ofte at det er slik for meg, at jeg har vanskelig for å gå inn i det følelsesmessig. Handler det om den brannmuren jeg har rundt meg - det forsvaret jeg har bygget opp mot å involvere meg, la meg rive med? Handler det dypest sett om min barndom, mitt forhold til min mor, det å leve i skyggen av hennes sykdom; schizofrenien og å leve i min fordømmelse av den samme?

Ja, vi blir sårbare når vi er åpne. Jeg tenker på to opplevelser i min barndom der jeg virkelig følte meg naken og sårbar. Det ene var da jeg så en kinofilm for første gang. Det var filmen "Onkel Toms hytte". Den berørte meg sterkt og jeg begynte å gråte. Jeg følte med de undertrykte slavene og da spesielt med onkel Tom. Det var en kraftig opplevelse og jeg tror det var en ganske ekkel opplevelse. Jeg greier ikke å gjenskape følelsene i dag, og jeg vet heller ikke noe om omgivelsenes reaksjoner da. Jeg vet ikke om vi hadde en god dialog eller om jeg fikk trøst og en klem? Følte jeg meg flau? Var jeg fanget inn i den stereotype oppfatningen av at "gutter skal ikke gråte". At jeg skammet meg over meg selv for at jeg gråt og ble berørt? Jeg tror egentlig at det ligger der, og at hendelsen var viktig og at den var med på å etablere brannmuren.

 

Et annet bilde er at jeg sitter på et legekontor. Jeg hadde mye angst som barn og jeg lot meg rive med av de negative skildringene i TV-nyhetene. Barn som var utsatt for ulike katastrofer. Det ble kropslig; følelsene var sterke. Jeg relaterte det til meg selv og følelsene knyttet til at jeg som femåring var innlagt på sykehus med diagnosen polio. (Jeg var heldig og fikk ikke noen mén.) Jeg hadde vanskelig for å sovne etter å ha sett nyhetene og var urolig. Mamma var med til legen. Legen foreslo at jeg ikke skulle se på TV-nyhetene en periode. Jeg husker ikke noe mer av dette. Løsningen var i allfall ikke å bli konfrontert, ikke involvere meg. Se til en annen kant...

 

Jeg tror begge episodene har vært viktige i mitt ubevisste "arbeid" med å bygge brannmuren; det å lukke og tette igjen for nettopp bare å gå inn i situasjoner intellektuelt. Det skal mye til at jeg reagerer følelsesmessig. Jeg tenker også på de siste dagers hendelser med masakeren på Utøya. Grusomme fortellinger som jeg likevel ikke går inn i følelsesmessig. Kona mi hadde mareritt med utgangspunkt i det intrufne, mens jeg har greid å være mer distansert - ha et mer intellektuelt forhold til det hele. Ble likevel berørt av statsministeren og den korte inledningen til det stille minuttet. Ser at seremoniene og institusjonene kan være viktige nettopp for å fremkalle følelser - eller være en kjerne hvor følelsene kan krystalisere seg.

 

En annen strategi som jeg har utviklet gjennom livet er ironi og "evnen" til å spøke også med seriøse og følelsesmessige situasjoner. Jeg tror at det kan ha en sammenhng. Ironien og humoren skaper også avstand og "doper" ned følelsene.

 Mange tanker. Det er en skremmende sammenheng her: jeg har problemer med å forholde meg til det mytiske, til eventyrene og har en forkjærlighet for realistiske fortellinger. Jeg har vanskelig for å male ut, bruke fantasien og skape bilder. Hva skal utfordringen min være? Å gå inn i det mytiske og la meg rive med, å øve meg i å åpne opp slik Gøran Larsson sier i boka Skamfert. Ikke gå utenom, men å oppsøke. Og slik Pascal Mercier sier i Nattog fra Lisboa: oppsøke skuffelsen. Ikke la være å handle ut fra tanken om at man kan bli skuffet, men ønske skuffelsen velkommen for å kjenne på følelsene og oppleve grensene...

 

Å skape nærhet

Hva skal til for meg å skape nærhet; å være der følelsesmessig? Det slår meg at dette også må ha en forbindelse til mindfullnes; å våge å være til stede med hele seg. Jeg tror at jeg føler en slags redsel overfor sterke følelser. Dette kan jeg skrive mye om, men føler ikke at jeg har ro til det nå. Jeg skriver ned noen stikkord;

Det handler opplagt om mamma og kanskje også om pappa - konflikten mellom kunstneren og ingeniøren i meg. Det har jeg skrevet et lite dikt om. Mammas sterke følelser som kom til uttrykk bla. når hun var syk (å rope ut; "tjuta" som et dyr...). Mammas avvisning av oss barn da hun var syk og gikk inn i seg selv? Det handler også om min avvisning av mamma. At jeg gjorde henne ansvarlig for hennes sykdom og at jeg anklaget henne (ikke minst i brev hvor jeg ba henne la oss være i fred fordi hun hadde "plaget" oss lenge nok...). Det handler om at jeg avviste alt det svenske i meg og forestillingen om at jeg bare er norsk fordi det hadde med mamma å gjøre. Det har jeg jo tapt på. Dobbel identitet gir jo mulighet til å glede seg over både det svenske og det norske.

Så mange tanker med utgangspunkt i det lille sitatet til Hanne Ø. Jeg er tilbake til hologramet - delen som rommer helheten. Et hologram er et tredimensjonalt bilde som lages ved hjelpå av laserlys. Det fantastiske er at du kan klippe opp en holografisk film i stadig mindre biter - klippe av et hjørne, men likevel kan du projisere hele bildet ut fra hver av de avklipte delene. Slik tenker jeg at det ofte kan være med en tanke - at tanken kan romme et helt univers, kanskje til og med et helt liv.

 

 

 

Skam den som gir seg...

I min personlige bok "Gamle brev bør ikke brennes" er jeg opptatt av skam og selvfølelse. I møte med boka "Skamfert" av Gøran Larsson har jeg blitt klar over hvor sentralt skamen står i livet; i mitt liv. Jeg husker gamle dagers påbud: nå må du skamme deg! Snikkarbua til Emil er uttrykk for det samme. Skammen har blitt mer og mer borte som begrep, men den er nok ikke borte som fenomen. Den bor i oss og plager oss.

Kristin og jeg så filmen "Maskeblomstfamilien" bygget på romanen med samme navn av Lars Såbye Christensen. Den handler i stor grad om skam - familiehemmeligheten; at Aron er tvekjønnet og at hans foreldre unnlot å operere ham som liten. De overlot til ham å velge sitt eget kjønn (i teorien - men det er helt tydelig at faren ville at han skulle være en gutt). Det handler også om (og det er kanskje det viktigste)  det å ikke innta offerrollen, men å være offensiv og ta angriperens rolle. Det er jo noen paralleller til eget liv - her var det Aron som ble utsatt for skammen. Hos oss var det mamma og hennes sykdom som var "årsaken" til skammen. Det ble en skam som vi (og samfunnet) påførte henne; det å være schiozofren og en skam som vi påførte oss selv. Vi ble alle fanget av skammen. Tenk hvis vi hadde hatt en annen forståelse av sykdommen; at hun ikke selv var ansvarlig, men at det nettopp var noe hun var utsatt for. Staffan har kalt spiseforstyrrelser for en demon. Kanskje vi kunne ha kalt det for en demon? I filmen sier faren: Vet du hva som er større enn æren, Aron?, og svarer selv:  Skammen! Maskeblomstfamilien (sammen med intervju med regissør Petter Næass og Lars Saabye Christensen) er en vesentlig og en meget severd film etter min mening.

Skammen har også ledet meg mot begreper knyttet til selvet; selvverd, selvfølelse, selvtillit og selvbilde.Hva er forskjellen og sammenhengen mellom disse?

Jeg siterer fra Wikipedia:

Med selvbilde menes summen av de inntrykk og tanker et enkeltmenneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet forøvrig.

Begrepet selvbilde brukes i psykoterapi, pedagogikk og i historiske analyser, men også i dagligtale («Han/ hun har et dårlig selvbilde»).

Selvbildet er et komplekst fenomen med mange deler. Dette henger sammen med at alle i løpet av kort tid går inn og ut av flere sett av sosiale roller som ikke alltid synes å henge sammen. Dette oppleves av mange ungdommer som et stort og akutt problem («Finne meg sjæl»). Sett utenfra vil det ofte bli tolket forenklet, og ut fra den eller de rollene som tilskueren har møtt. Ofte vil tilsynelatende uforståelig adferd kunne bli forklart med at vedkommende har et urealistisk selvbilde.

Selvbildet kan skifte over tid eller være stabilt, avhengig av hvilke opplevelser individet får, og måten disse oppfattes på. En tilsynelatende vellykket person kan ha et selvbilde som den som bare nesten får det til - og nesten er ikke godt nok. En i andre øynes lite vellykket person kan finne at tilværelsen er strålende, fordi han/ hun mestrer de krav som er aktuelle. Et eksempel på det siste finnes i Gabriel Scotts fortelling Kilden.

Selvet. Wikipedia har ingen egen definisjon av selvet, men refererer til Georg Herbet Mead. Her forekommer begreper som speiling, det objektive selvet (reflektert gjennom andre), alter ego, den signifikante/generaliserte andre mfl. Artikkelen er veldig innsiktsfull og interessant - den refererer bla. til en artikkel av Thuen(!).

Er selvbildet og selvet det samme, eller er selvet noe mer "objektivt"; as is, enn selvbildet? Det er vel ikke mulig; selvet må alltid være fortolket - sett gjennom noens øyne. Vi kan heller ikke gripe hele selvet - det vil alltid være fortellinger om..

Selvverd - finnes ikke som begrep i wikipedia. Har med hvordan man bedømmer seg selv å gjøre; hvordan man verdsetter seg selv - høyt eller lavt. Må også være direkte koplet mot selvfølelse. Er selvverd mer generelt enn selvtillit som er knytta til en oppgave eller et område?

Selvtillit; forventninger om å klare en oppgave - (alltid konkret?) og knyttet opp mot oppgaver eller områder? Jeg har liten selvtillit i fotball, men stor i bordtennis...

 

Sitat å sutte på:

Gøran Larsson sier: "Vi lever med de fordommer og ferdige forestillinger som vi har beskrevet tidligere. Ved hjelp av disse forsøker vi å kontrollere virkeligheten, istedenfor å la oss berøre av den. Å øve seg i åpenhet og å la seg berøre, er å bli levendegjort på et svært dypt plan."

Pang! Kontrollere virkeligheten i stedet for å la oss berøre av den... Jeg kjenner meg igjen; autopiloten - forsøket på å stenge ute og kontrollere når noen nærmer seg (bevare fatningen, det rasjonelle og ikke reagere med følelser), når noen sier at det var bra, da Maria sa at "en slik tekst har du aldrig skrivit førut, Atle". Det trenger ikke inn, det stoppes effektivt av muren (skammens mur?). En kjempeutfordring å åpne opp. Hvordan henger dette sammen med selvbildet (støter det direkte mot selvbildet?), selvforståelsen, selvoppfattelsen. Hvorfor lukker ikke Atle opp - er han seg selv nok? Teller ikke andres vurderinger - bare hans egne? Speiler han seg ikke i andre? Handler dette om evnen til å gi seg hen? Handler det om forholdet fornuft - følelser; "ønsket" om å være rasjonelle og forutsigelig (ikke miste kontrollen; miste ansiktet)? Spøker Descartes i bakgrunnen.. Det er vanskelig å analysere seg selv og som mennesker er vi utsatt for så mange påvirkninger, så mange episoder, som er med på å forme oss. Jeg skal ta utgangspunkt i dette og prøve å lage et tankekart:

Ferien står for døra

 
 

På mange måter den deiligste dagen: alt ligger foran meg - hele den ubrukte ferien, alle tankene og planene som skal settes ut i livet. Et rom som skal fylles! Samtidig ligger det en frykt der som jeg har vanskelig å sette ord på; at ferien bare skal bli brukt opp uten at det blir det jeg tenker eller kanskje heller føler at den skal bli, en slags følelse av at det skal være over og brukt opp uten at jeg er fornøyd.

Som brannsår som aldri lar seg lege...

Forfatteren Pascal Mercier har noen interessante tanker om foreldrenes påvirkning på deres barn: “Jeg skjelver ved den blotte tanke om den uoverlagte og ubevisste, uunngåelige og uopphørlige kraft som foreldre etterlater spor i deres barn, som brannsår som aldri lar seg utslette. Omrisset av foreldrenes ønsker og frykt er skrevet inn med en glødende griffel i de små barnas sjeler, som er fullstendig maktesløse og fullstendig uvitende om hva som skjer med dem. De tar oss hele livet å finne fram til den inngraverte tekst og tyde den, og vi kan aldri være sikre på at vi har forstått den.” Som brannsår som aldri lar seg lege… Ganske uhyggelig både ut fra perspektivet sønnen Atle og pappaen Atle…

Skuffelsens balsam...

  Forfatteren Pascal Mercier snakker i “Natt-tog til Lisboa" om “skuffelsens balsam” (O´Balsamo da desilusao” på portugisisk). “Skuffelser regnes for å være av det onde. En urimelig fordom. Om ikke gjennom skuffelser, hvordan skulle vi ellers finne ut hva vi har forventet eller håpet på? Og hvori skulle selverkjennelsen bestå om ikke i denne oppdagelsen? Hvordan skulle man altså komme til klarhet over seg selv uten skuffelser? ".

Å alltid spille på bortebane

Som introvert har jeg et problem på møter med andre mennesker, når vi skal diskutere saker som er dårlig forberedt eller som jeg ikke har satt meg inn i. Jeg er ofte litt "treig i nøtta" kombinert med at jeg gjerne vil tenke meg om før jeg sier noe (dette er også koplet opp med at jeg vil si ting som er fornuftige, at jeg stiller store krav til meg selv og at jeg må være veldig trygg før jeg slipper meg løs). Hva skjer da i møter med andre? Jo det er alltid mange ekstroverte til stede, folk som tenker og utvikler tanker mens de snakker. De hiver seg utpå med en gang og tar ballen og spiller den frem og tilbake mellom seg. Så sitter jeg og noen andre der nærmest som tilskuere og det blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i ballen. Det er også en tendens i tiden til at møter blir mindre forberedt (innkallingen består bare av noen punkter -enstavelsesord uten problemstillinger, begrunnelser, innstillinger), mer skal foregå på møtet. Resultat: fler og fler møter foregår på bortebane og jeg kan i mindre grad bidra (det er ikke tilfredsstillende for meg bare å være til stede uten å bidra).